den nye hverdagen. Nå forbereder Gard seg på å komme seg videre og begynne å studere film. Men Øydis legger ikke skjul på at hun fortsatt bærer med seg en del uro, selv om ting ser bedre ut nå. - Det er jo fortsatt vanskelig å forholde seg til, og jeg klarer ikke helt å slippe taket. Han er mer sliten etter sykdommen, og jeg kjenner at jeg fortsatt er på vakt – jeg sjekker fortsatt senga innimellom for å se om han svetter om natta, innrømmer hun. Derfor oppfordrer Øydis til at flere foreldre skal tørre å strekke en hånd ut til andre i samme situasjon. Det å få snakket med noen som selv har kjent det samme på kroppen, kan gjøre den vanskelige pårørenderollen litt lettere å bære. - Det er veldig tungt å være forelder til et barn med kreft. Hele situasjonen setter livet i et nytt perspektiv, og det er en helt unik situasjon. Derfor er det viktig å kjenne at man ikke står alene i det, sier Øydis.
Gard Raddum.
14 LYMFEKREFTBLADET 1/2025
Made with FlippingBook Digital Proposal Creator