D en vanskeligste tiden var før hun fikk di- agnosen. En dag for tre år siden la Elena merke til en hevelse på halsen. Selv om hun var usikker på om det var noe å bekymre seg over, ringte hun legekontoret og fikk time samme dag. Vikarlegen så at en av lymfeknutene var forstørret, og Elena ble sendt rett til Stavanger universitetssjuke- hus, og senere til pet-scanning i Bergen. Det ble oppdaget at hun hadde lymfeknuter med kreft fire steder i kroppen. Bak brystbeinet skjulte det seg en åtte centime- ter stor svulst. Deretter tok det rundt en måned før hun fikk vite hva hun feilte. – Det var kanskje det tøffeste, å ikke vite hva legene mistenkte. Da jeg søkte på internett, kom det jo opp alt mulig, som at kref- ten kunne sitte et annet sted, og hadde gitt spredning til lymfene. I så fall ville jeg mest sannsyn- lig bare ha noen måneder igjen å leve. Jeg var veldig redd for at de to små barna mine skulle bli morløse, sier Elena.
Den første biopsien tydet på at hun hadde Hodgkins lym- fom, med ganske gode prognoser, mente øre-nese-halslegen. – Deretter kom jeg til en gan- ske uproff kreftlege. Jeg var innstilt på at sjansene mine var gode, men han var opptatt av å understreke at dette ikke var en- delig bekreftet før det var tatt nye prøver, og at det kunne være andre, kanskje mer aggressive, lymfomer. I mer enn to uker gikk jeg med en voldsom usikkerhet, sier Elena. Prøvene viste til slutt at hun hadde Hodgkins lymfom. Etter å ha sett alle andre mulige utfall på nettet, ble hun lettet. – Jeg hadde allerede akseptert at jeg hadde kreft, og var lettet over at det var en type med gode prognoser. Elena er buddhist, og ak- tiv både lokalt og nasjonalt i en buddhistisk forening. Trolig hjalp religionen henne til å ak- septere sykdommen, og tenke at hun ikke kunne ha forhindret den. – Vi tror jo at ting som skjer
19
LYMFEKREFTBLADET 3 / 2 0 1 9
Made with FlippingBook - Online catalogs