Pappakos. Deilig å slappe av i fanget til pappa for to litt slitne jenter. Dette bildet er fra julen 2013.
D et ble tatt mange prøver, og vi fikk etter noen dager den vonde beskjeden: det var en ondartet svulst, og saken var sendt videre til Radiumhospitalet. Vi var i sjokk og tenkte at dette kan ikke være mulig!! Per Håkon hadde ikke hatt noen «typiske» symptomer som kvalme, vektnedgang eller dårlig form. Jeg var livredd, og fryktet det verste. Men det var viktig for meg å holde håpet og motet oppe. Per Håkon og resten av familien trengte at jeg ikke brøt sammen nå. Ganske raskt ble vi kontaktet av dr Stoldt, kirurgen på Radiumhospitalet, som skulle operere Per Håkon. Han forklarte nøye at svulsten, som lå i bukhulen festet på utsiden av øvre del av magesekken, måtte opereres ut. Vi fikk nok ikke med oss alt som ble sagt, men skjønte at dette var en stor operasjon som burde gjøres ganske raskt.
I midten av juli ble operasjonen gjennomført, og vi ble godt tatt vare på både før, under og etter operasjonen. Jeg som sto ved siden av, tenkte mest på at min kjære skulle ha det best mulig. Per Håkon likte ikke sykehus og var veldig engstelig for alt han skulle gjennom. Mens jeg, som også er sykepleier, hadde all fokus på å forklare, trøste, samt holde resten av familie og venner oppdatert på situasjonen. Når han lå på operasjonsbordet, noe han gjorde i mange timer, lå jeg i fosterstilling på baderomsgulvet på hotellet kun avbrutt av de gangene jeg måtte reise meg for å kaste opp. All påkjenning, engstelse og bekymring fikk da fritt utløp. Jeg bodde på hotellet de første nettene, og gikk litt i en døs. Operasjonen var vellykket, men kirurgen var litt bekymret pga at det var en liten rift i tumoren, noe som kunne bety at den hadde begynt å spre seg. Men det var ikke noe spredning å se på bildene som ble tatt, så vi hadde håpet om at alt var operert ut.
13
Sarkomen #1-2019
Made with FlippingBook - Online catalogs