At noen griper inn og gjør den jobben. Foreldrene trenger ikke lenger stå i den daglige kampen. – Tidligere måtte jeg stålsette meg for hver dag. Nå vet jeg at Daniel er godt ivaretatt og tilfreds. Han slipper også å bli fraktet hit og dit. Endelig er det mer rom for å fokusere på de to yngre søsknene. – Det jeg har merket nå i overgangen etter at Daniel flyttet ut, er at jeg legger merke til søsknene på en helt annen måte enn før. Det er godt, men også veldig sårt. For det går opp for meg hvor mange måter de har blitt oversett de siste årene. Vi har jo visst det, skjønt og sett det hele tiden, men likevel er det sånn nå at jeg ser de to på en annen måte. Og det er første gang jeg ser det. – «Vanlige» barn krever jo også sitt. Og jeg vet at vi ofte har bagatellisert søsknene sine problemer og følelsesutbrudd. Endelig kan jeg følge mer med på følelseslivet deres. Så jeg er glad
for at vi fikk barnebolig, men sint for at ikke vi fikk det før.
Utslitt og sykmeldt Det er utmattende å være
pårørende, å stå i kampen hver eneste dag. Olaug har i lange perioder vært sykmeldt. – Jeg har vært utslitt og bare ikke klart. Jeg har også fått angstproblemer, som jeg tror henger sammen med beredskapen jeg må være i når jeg er sammen med Daniel. Sammen med han har jeg ikke fått angstanfall, men både mannen min og jeg har prioritert å håndtere Daniels problemer. Vi har brukt alle kreftene på det. Og når vi da må kjempe mot andre i tillegg, er det nok kanskje det som er spikeren i kista. Det føles så urettferdig og nedlatende. Foreldrene har blitt møtt med bagatellisering av problemene og det de står i. – En ting jeg har lært er at man ikke bør skrive noe positivt i søknaden, for da det blir brukt mot deg. Skriver vi at vi har det bra når
14
Made with FlippingBook - Online catalogs