Autisme i dag 1/2023

Medlemsblad for Autismeforeningen i Norge

AUTISME I DAG 1/2023 Medlemsblad for Autismeforeningen i Norge

TEMA Reise,

overganger og nevroliv Lukas Vojvodic – Et eventyr på båt Fra små endringer i hverdagen, til de store milepælene i livet Bilen – vår lille skilpadde, intervju med Espen Valsø

AUTISME I DAG

Utgiver: Autismeforeningen i Norge. Fire utgivelser per år.

Veiledningstelefon: 23 05 45 72 Autismeforeningens veilednings- telefon er normalt betjent på:

Mandag kl. 10.00 - 14.00 Onsdag kl. 10.00 - 14.00 Torsdag kl. 10.00 - 14.00

Ansvarlig redaktør: Susanne Angell-Olsen

Abonnement: Årsabonnement kr. 300,-. Medlemsbladet er gratis for Autismeforeningens medlemmer.

Sekretariatet: 23 05 45 70 Autismeforeningen kan nås på hverdager mellom kl. 9 -15 E-post: post@autismeforeningen.no Besøks- og postadresse: Wergelandsveien 1-3 0167 Oslo Nettsidene våre:

Redaksjonen: Annette Drangsholt Cathrine Pettersen

Sonja Lillevik Ruth Gravdal Hege Nerstad Gundersen Grafisk design: Orgservice / Ida Tørstad

På autismeforeningen.no finner du mer informasjon om foreningen, våre tilbud, våre ansatte, lokallag, likepersonstjenesten med mer. Følg oss i andre medier: facebook.com/autismeforeningen instagram.com/autismeforeningen_i_norge

Forsidefoto: Halkawt Sharif, NRK

Foto og illustrasjoner, når ikke annet er oppgitt: Autismeforeningen i Norge

youtube.com/autismeforeningen tiktok.com/@autismeforeningen

I NORGE Ausmeforeningen

Innhold

Hilsen fra Sentralstyret

Åpne folkemøter om søvn

Et eventyr på båt

Tips fra Emilie Svennevik

Små og store overganger

Fra små endringer i hverdagen, til de store milepælene i livet

Du og jeg og spekteret: ASD/NT-par

Bilen – vår lille skilpadde

I 2022 fylte Østfold lokallag 40 år

Lokallag i Autismeforeningen

Lokallagenes likepersoner

Påskeaktivitet

Autismeforeningen i Norge inviterer til Storsamling!

HILSEN FRA SENTRALSTYRET

K jære leser av Autisme i dag. Sentralstyret er godt i gang med 2023 og ser frem mot arbeidet som det skal jobbes med fremover. I år er det lokalvalg, det gir gode muligheter til å påvirke vår lokale politikk, men også en gylden mulighet til å øke autismekunnskapen blant våre folkevalgte. Vi har jobbet aktivt med å minne på at NOU 2020:1 «Tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og Tourettes syndrom» ble overlevert regjeringen for over tre år siden. Starten av 2023 har vært interesse politisk travel for Autismeforeningen i Norge (AiN), og vi planlegger å fortsette med å ha nyttige møter med politikere, fagpersoner og andre samarbeidspartnere fremover. Stemmene våre er viktige i samfunnet på alle nivåer. AiN er heldige og vil takke alle brukermedvirkere som er med på

å gjøre en forskjell. Brukermedvirkning er blant annet å peke på hvor viktig det er at «politikken forstår hverdagen». Sammen gjør vi alt vi kan for å fremme AiN sin visjon og formål, og i tiden fremover skal vi jobbe med en politisk plattform for foreningen vår, dette ser vi frem til. I slutten av januar stilte vi opp på høringen om Menneskeretter for personer med utviklingshemming – Det handler om å bli hørt og sett. I innspillet vektla vi at NOU 2020:1 «Tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og Tourettes syndrom» må opp av skuffen, og vi oppfordret Arbeids- og sosialkomiteen til å se nærmere på denne. NOU 2020:1 vitner, sammen med en mengde andre rapporter, om at det å ha autismespekterdiagnose vil si at man ikke har muligheter på lik linje som alle andre. Det er store ulikheter mellom rettighetene til personer

HILSEN FRA SENTRALSTYRET

med funksjonsnedsettelser, store gap i faglig kunnskap rundt om i landet og at det er bekymringsfullt at det stadig spares inn på ressurser hos en gruppe som allerede har lite. Selv om det heter seg at det er hjelpebehovet som utløser tiltak, så vet vi at det ofte er ikke tilfellet. Personen og familien opplever at hjelp er diagnosestyrt. Vi vet autismediagnosen kan være overskyggende for videre utredning, som utviklingshemming, psykiske og somatiske diagnoser. Personer med autisme og utviklingshemming er ekstra sårbare, de er sårbare for å bli misforstått, de oppleves som for krevende for tjenestene, og faller mellom stoler. Barn, unge, voksne, eldre og familiene rundt må kunne vite at man kommer inn i livet som en ressurs og kan forlate livet med verdighet. Vårt innspill kan leses i sin helhet på autismeforeningen.no/hva-vi- mener/horingssvar/.

Når restriksjonene i forbindelse med Covid-19 nå har vært borte en stund fikk vi endelig anledning til å holde et fellesmøte med foreningens sentrale utvalg. Det var flott å kunne møtes ansikt til ansikt og ønske nye tillitsvalgte velkommen. Denne våren ser vi frem til tillitsvalgt- og brukermedvirkningsskolering. Vi ønsker dere god lesning i kommende blad som setter fokus på nevroliv, overganger og det å være med på noe man før ikke har gjort. Vi benytter også anledningen til å gratulere med vel gjennomførte årsmøter til alle lokallag som nå har avholdt møte. Tusen takk for innsatsen dere har lagt ned for varig god livskvalitet i et mangfoldig samfunn. Og, velkommen alle nye tillitsvalgte. Vi ser stort frem mot et aktivt, meningsfylt og givende 2023 i Autismeforeningen i Norge.

Hilsen Sentralstyret

FOLKEMØTER OM SØVN

Åpne folkemøter om søvn

«Endelig! Jeg har aldri før møtt noen andre, verken foreldre eller foredragsholdere som har nevnt diagnosen til min datter og adressert utfordringene vi har med søvnen hos oss. Tusen takk.»

– Deltaker folkemøte om søvn i Trondheim

I februar har Autismeforeningen i Norge hatt stor glede av å arrangere åpne folkemøter om søvn i Bergen, Trondheim og Tromsø. Maj-Britt Posserud og Kristin A. Bakke holdt foredrag og innledet til samtale med oppmøtte. Posserud er lege og professor ved Universitetet i Bergen, Bakke er overlege og spesialist i barnesykdommer på NevSom – Nasjonalt kompetansesenter for Nevroutviklingsforstyrrelser og Hypersomnier. Posserud snakket overordnet om hvilke ulike plager med søvn som finnes, men la hovedvekten i foredraget sitt på tiltak og hvordan man kan bedre søvnmønsteret for barn,

ungdom og voksne. Bakke satt søkelys på forholdet mellom søvn, autisme, gener og sjeldne genvarianter. AiN vil dele noen av lærdommene fra møtet, tips og råd gjennom AiN sine kanaler på nettet. Noen tips som vi kan dele allerede her, er å oppsøke tegneserieboken som det ble vist klipp av på møtene. Den kalles «Opplys klokken din: Hvordan kroppen vår holder styr på tiden» og handler om lys og hvordan lyset påvirker døgnrytmen, søvn og mental helse. Tegneserien legger særlig vekt på de negative effektene av energirikt blått lys fra skjermer og andre lyskilder på kvelden og om natten. Foredragsholderne anbefaler å bruke

nattmodus dersom skjerm er en del av kveldsrutiner. Tegneserien kan dere finne på: uib.no/ fg/bright/149744/tegneseriebok-om-lys Og følgende nettside og film om autisme og søvnvansker fra «Spectrum News» (obs.: denne ressursen er kun tilgjengelig på engelsk): spectrumnews. org/news/sleep-problems-autism- explained/ Du kan også lese om søvn i forrige utgave av Autisme i dag nr. 4/2022 (feilmerket forside med 3/2022) som inneholder en artikkel kalt «Søvn hos barn og unge med ASD». Vi vil rette en stor takk til lokallag som har stått på stand, foredragsholdere, publikum og samarbeidspartnere som har gjort møtene mulig. «Dette er jo rene forsknings- (eller rocke-) turneen! Takk også til støtten fra Takeda som gjorde det mulig å arrangere folkemøtene.

Øverst fra venstre: Maj-Britt Posserud, Kristin A. Bakke, Annette Drangsholt . Nederst: Mette Irene Fratini Flesland

Et eventyr på båt

– Vi ante ingenting om hva det var han hadde meldt seg på til da de ringte fra NRK Super, sier Karoline Mirkovic. Hun er mamma til Lukas Vojvodic (14), som har vært med i NRK-serien Et hav av muligheter.

Skrevet av: Marit Aaby Vebenstad Foto: Halkawt Sharif, NRK

REISE: ET EVENTYR PÅ BÅT

– Jeg syntes at det var ganske så kult å være med på Christian Radich. Noe av det jeg syntes var heftig, var blant annet å klatre opp i masten og at vi hadde en godteri-fest. Det var veldig høyt, men jeg var ikke redd. Jeg har nemlig klatret på Skullerud klatrepark. Dette var ikke særlig annerledes, bare at jeg hadde saltvannet som luftmadrass under meg, sier Lukas Vojvodic (14). Oslogutten er en av tretten barn og unge mellom ti og fjorten år som i september deltok på en fire dagers seilas med skuta Christian Radich. Initiativet er det NRK Super og programleder Salamatu «Sally» Kamara som har tatt i forbindelse med kanalens temadager om funksjonsnedsettelse. Felles for ungdommene på båten er nemlig at de alle har en synlig eller usynlig funksjonsnedsettelse. Resultatet er tv-serien «Et hav av muligheter». – Jeg snublet over det og sendte en søknad, sier Lukas, som har Aspergers syndrom. Han tok selv initiativ til å bli med på seilasen etter at de søkte deltagere på NRK Supers nettside, og foreldrene

ble overrasket da de fikk telefon med innkalling til intervju på Teams. I intervjuinnkallingen ba NRK om at det ikke skulle være noen voksne til stede i rommet, og sånn ble det – Lukas gjennomførte intervjuet helt på egen hånd. – Vi ante ingenting om hva det var han hadde meldt seg på til da de ringte fra NRK Super, sier mamma Karoline Mirkovic. Hun er svært stolt av sønnen og forteller at Lukas også skrev et innlegg til Aftenposten som har blitt publisert på Si ;D. – Vi er vant til å forberede, tilrettelegge og støtte Lukas gjennom det meste han foretar seg utenfor hjemmet, og nå i etterkant er nok det det jeg er aller mest stolt av og imponert over: at han tok initiativ og gjennomførte hele søknadsprosessen helt alene, uten noen støtte fra noen, forteller hun. «Da jeg ble kalt inn på intervju, ble jeg helt sjokkert, fordi jeg ikke ante at jeg hadde noen vinnersjanse. Da jeg fikk vite at jeg fikk bli med, fant jeg ikke ord for hvor glad jeg ble», skriver Lukas i innlegget.

REISE: ET EVENTYR PÅ BÅT

Klatret i masta – Det var kult da du klatret opp i masta, sier Emilie Svennevik (29). Hun er støttekontakten til Lukas og deltok på seilasen. I dag er de samlet til intervju med Autisme i dag. – Ja, men det er enda høyere i Skullerud klatresenter, sier Lukas. – Det stemmer, og det var bra du hadde klatret en del før. For det var jo litt ekstra spennende å klatre med vannet rett under deg, sier Emilie, og Lukas nikker. Emilie og Lukas ble kjent for snart åtte år siden, i forbindelse med at hun var hans støtteassistent på Sommerskolen i Oslo. – Lukas var da seks år og skulle starte i andre klasse. Sommerskolen varte kun i fem dager, men på denne korte tiden rakk vi å klikke ganske godt sammen. Etter sommeren spurte moren hans om jeg kunne tenke meg å være støttekontakten hans, og det takket jeg ja til. Og det har jeg vært siden, sier Emilie, som de siste årene har studert spesialpedagogikk og til

Foto: Emilie Svennevik

perioden da Lukas ble utredet for autismespekterforstyrrelse, og livet var kaotisk og stod på hodet. Lite ante vi da om at Emilie skulle bli en så viktig hjørnestein i vårt og Lukas sitt liv, og at de skulle få oppleve dette eventyret sammen mange år senere, forteller Karoline.

daglig jobber på en spesialskole. – Vi traff Emilie akkurat i den

REISE: ET EVENTYR PÅ BÅT

Ut av rutiner – Lukas var veldig gira før vi skulle dra på båten, selv om han nok ikke helt visste hva han hadde meldt seg på. Da første opptak skulle starte på kaia, ble det litt vanskelig. Jeg tror det var fordi han var så gira på å komme om bord på skuta, men det var litt filming som måtte gjøres på land først. Heldigvis ble han kjempegira igjen da han først kom om bord, og resten av turen gikk egentlig over all forventning, forteller Emilie. Lukas sov i sovesal med de tolv andre barna, i tillegg til fire voksne. – Han måtte derfor gå ut av de vanlige rutinene sine, fikk færre pauser enn vanlig og omstilte seg veldig fort hver gang det plutselig måtte filmes eller noe skjedde, forteller støttekontakten. Gjengen seilte sammen i en hel uke, og med serien ønsket NRK Super å vise hvordan barna gjør det umulige mulig ved å vise mot og samarbeid. På båten stod oppgavene i kø, og barna måtte hjelpe til med å vaske dekk, dra i tau, styre skuta og klatre i masta. – Det var ingen som sa at livet på

båt ville være enkelt. Det jeg synes var litt vanskelig, var da vi kom til Åsgårdstrand. Vi måtte male som Edvard Munch, men mitt maleri var ikke ferdig ennå. Jeg vil ikke være den som gir noen skylda, men det med maleriet var bitte litt de voksnes feil. Jeg var ikke klar. Jeg har ikke malt helt siden jeg gikk i barnehagen. Mye mestring Det var jobbing fra morgen til kveld, og for de som satt i rullestol eller som var blinde, var det også utfordringer. Men et eventyr med nye opplevelser og vennskap ventet dem alle. – For Lukas ble det enormt mye mestring for han på turen, da mye av det som skjedde, var uforutsigbart, det var mye lyder og mange mennesker. Han gikk mye rundt med øreklokker, og det hjalp han veldig mye, forteller Emilie. – Da Lukas i sommer var på intervju med castingen til NRK, så nevnte han at han hadde en «student». Jeg er ikke student lenger, men da vi startet å svømme sammen for sju år siden, var jeg det, og før han hadde fått

REISE: ET EVENTYR PÅ BÅT

ledsagerbevis, betalte vi for «et barn og en student», derfor har han kalt meg det siden. NRK spurte derfor om det kunne være en mulighet at jeg var med, istedenfor en av foreldrene. Jeg tenkte jo på dette som en kjempekul opplevelse, så da Lukas spurte meg, kunne jeg ikke svare nei. I tillegg er jeg utdannet spesialpedagog, slik at jeg så på det som en spennende erfaring, sier Emilie. For Lukas var det en støtte at hun var med på turen, da han aldri hadde vært på tur uten foreldrene før. Det gjorde Karoline litt urolig. – Da jeg først ble kontaktet av NRK og fikk høre hva han hadde meldt seg på, så fikk jeg helt vondt i hjertet: Jeg visste jo at jeg måtte fortelle dem at det ville kreve en stor grad av tilrettelegging for at det skulle være mulig for Lukas å bli med. Så da NRK var helt tydelige på at de ville gjøre alt i sin makt for å få det til, og at Lukas hadde gjort så godt inntrykk at de absolutt ville ha ham med, da må jeg innrømme at jeg felte en tåre, forteller Karoline. At Emilie skulle bli med på seilasen, var heller ikke selvsagt og er også noe som

har gjort et dypt inntrykk på Karoline. Emilie måtte ta permisjon fra jobben sin, og hun påtok seg ansvar som går langt ut over det man kan forvente av en støttekontakt. – Emilie sa umiddelbart ja til å være med, på stående fot! Jeg tror ikke «vanlige» folk nesten kan forstå hvor stort og hjertevarmt det er: Det å gå inn og ta fullt ansvar for et barn med stort behov for tilrettelegging, på en båt på åpent hav og langt fra land, uten kjente rammer og skjermingsmuligheter og uten noe å støtte seg på. Det er rett og slett stort, sier Karoline. – Jeg tenker at det var veldig kult at Emilie var med. Hun hjalp meg med det meste. På dagen da alle skulle klatre opp i masten, var ikke jeg med, og Emilie prøvde og prøvde. Så jeg ble med og klatret dagen etter. Hun prøvde blant annet å minne meg på ting ved å skrive lapper, og det var bra. Men hun presset meg litt vel mye til å re opp båtsenga, selv om det ikke var så nøye. Hva så om puta er litt skjev, og en sokk stikker ut av sengekanten? Det er ikke så viktig, syns jeg, sier Lukas.

REISE: ET EVENTYR PÅ BÅT

En stor opplevelse De har i løpet av de siste årene gjort masse forskjellig sammen. – Vi startet med svømming hver uke, før vi begynte å variere litt. Vi har vært på veldig mange kinofilmer, bowling, klatring, Tusenfryd, hyttetur og hotellovernattinger. Jeg har også blitt avlaster for han i tillegg til støttekontakt. – Jeg kan de fleste ganger regne med Emilie, og hun har kjent meg siden vi først møttes for åtte år siden, på Sommerskolen. Det er mange ting jeg ikke hadde klart uten henne, som for eksempel overnatting hos henne uten mamma og pappa, sier Lukas. I det nevnte Si ;D-innlegget skriver Lukas: «Det å ha Aspergers syndrom gjør at jeg noen ganger føler meg usynlig eller at folk ikke hører på meg. Jeg skulle ønske at folk ikke skulte rart på meg eller andre som meg bare fordi vi er annerledes. Noen ganger blir jeg kjeftet på fordi jeg snakker for høyt eller lager høye lyder eller gjør noe folk sier jeg ikke skal gjøre blant folk. Jeg vet ikke

hvorfor jeg snakker høyt, men det er vanskelig å la være.» For Lukas har det vært en stor opplevelse å være med i NRK-

programmet «Et hav av muligheter». «Jeg håper også at de som ser denne serien, vil oppdage at det er helt greit å være seg selv, og at man kan få være sånn som man er, bare man er grei mot andre.»

REISE: ET EVENTYR PÅ BÅT

Tips fra Emilie Svennevik:

1. Ha alltid øreklokker lett tilgjengelig. Det er lurt å ha

2. Skriv dagsplan. Forbered på hva planene for dagen er. Hver morgen skrev vi en dagsplan over hva som skulle skje. Både fra dagsplanen og generelt noterte han ned på post-it-lapper regler og det han syntes var viktig å huske på. 3. Prøv å være et skritt foran i planleggingen. Det var fint å på forhånd vite om han for eksempel skulle i båt 1, 2 eller 3 når vi skulle inn til Åsgårdstrand, det var fint å vite når han skulle ha mikrofon på seg, hvor lenge det var igjen av opptaket, og når neste pause kom. Ved å alltid forberede han på disse tingene gikk det meste veldig fint. Han er god på å ta til seg beskjeder. Vær konkret i beskrivelsene av nye aktiviteter og

realistiske forventninger. Lukas er en type som kan ha kjempehøye forventninger, uten at han egentlig har grunnlag for å ha disse høye forventningene (bortsett fra hva han har sett på film). Det var derfor viktig å forklare han på forhånd hva det vi skulle, innebar, og stedene vi skulle. For eksempel var han kjempeopptatt av at vi skulle til «Verdens ende» og Åsgårdstrand, og for at ikke skuffelsen skulle bli for stor, måtte jeg dempe forventningene litt ved å si at det ikke var noe som var så spesielt med disse stedene. Jeg prøvde også å spørre han om hva han forventet, slik at jeg kunne forklare at det kanskje ikke var helt sånn det var.

REISE: ET EVENTYR PÅ BÅT

mase like mye på barnet om alt det IKKE får ta på. 6. Forbered godt på at de vanlige rutinene ikke kan gjennomføres på lik måte som hjemme. Gjennomfør

steder. Det er fort gjort å ta for gitt at barnet skjønner det samme som den voksne, men i en helt ny og uvant situasjon er det ikke sikkert det gjør det. Eksempelvis å klatre i masta. 4. Sørg for lett tilgjengelig pause underholdning. Med lystige pauser (Donald-pocket i dette tilfellet) gikk det fint at det plutselig ble lengre pauser mellom opptakene. Han kunne da koble av med øreklokker og Donald, samme sted som de andre, og var da klar når opptaket startet igjen. 5. La barnet eller ungdommen utforske stedet og fasilitetene. Jeg tror det var viktig for han å utforske skuta tidlig, slik at han fikk se at det stod til forventningene. Da han hadde orientert seg, slappet han bedre av. Som ledsager, og helt blank på sjøliv, så kan det være lurt å orientere seg med de som jobber der, om det er noen tau et cetera. som ikke må dras i. Da slapper man mer av som ledsager også og trenger kanskje ikke

likevel de rutinene som kan gjennomføres, og tilpass dem så godt det lar seg gjøre.

7. Uten mat og drikke duger jo helten ikke. Det var helt nydelig mat på skuta, så det viste seg at mat ble det minste problemet. Likevel, det var godt å vite at dersom han ikke ville ha maten, kunne vi alltids be om brød (som for øvrig var nybakt). Det viktigste var at han alltid hadde energi og aldri var sulten, slik at han alltid var motivert til å gjennomføre opptakene. 8. Ikke still for høye krav. Det er en helt uvant situasjon, og inntrykkene er mange. Push der barnet selv har et stort utbytte, og hør eventuelt om det er noe barnet ikke trenger å være med på. Legg taktiske pauser og hyppige pauser.

OVERGANGER: SMÅ OG STORE OVERGANGER

Små og store overganger

Personer på autismespekteret verdsetter forutsigbarhet og at man gjennomfører planer på konsekvent og prinsippfast vis. Noen ganger er livet uforutsigbart og ting blir gjerne ikke som man har tenkt seg.

Skrevet av: Thomas Brevik, bibliotekar og autist Foto: Privat, Thomas Brevik

OVERGANGER: SMÅ OG STORE OVERGANGER

Forberedelse til legebesøk Her er et eksempel på hvordan jeg forbereder en vanskelig overgang, et legebesøk, for et av barna hjemme hos oss. • Om en uke skal du og jeg kjøre til legen for en kontroll. Det innebærer at du skal snakke med legen og at du skal ta flere blodprøver. Jeg kommer til å minne deg på dette om to dager og hver dag etter fram til den dagen vi skal dra. • I morgen skal du og jeg kjøre til legen. Husker du hva vi skal gjøre der? Legen er vår fastlege, Marianne, og henne har du snakket med mange ganger før. Husk at du må ta blodprøve etter at du har snakket med Marianne. • I dag skal vi til legen. Du får mat nå, og om en time skal vi ta på oss yttertøy og så skal jeg kjøre deg til legen. Husker du hva vi skal gjøre? Du skal snakke med Marianne, fastlegen vår, og du skal ta blodprøver. Du bestemmer om jeg skal være med inn til legen eller om jeg skal vente utenfor.

Strategier i en husstand med tre autister

I denne teksten vil jeg dele noen eksempler på strategier vi bruker

hjemme hos oss i hverdagssituasjoner de fleste opplever. Ut fra dette skal jeg trekke noen linjer fra det praktiske til det teoretiske og forhåpentligvis er det mulig for andre å dra nytte av og kjenne seg igjen i erfaringene fra vår husstand. Dette er et forenklet blikk inn i vår hverdag. Realiteten er selvsagt langt mer rynket og rufsete. Vi er en familie på fire, hvorav jeg, pappa på 59 og to barn, på 16 og 23 alle er autister med ADHD, to av oss med uoppmerksom type.

OVERGANGER: SMÅ OG STORE OVERGANGER

Måltider Måltider er en annen overgang som kan være vanskelig. Jeg tror det er to sentrale grunner til det. For det første er et måltid et veldig stort brudd med det man holder på med. Fra å spille, gjøre lekser, lese, prate med venner, til en helt annen aktivitet. Bruddet er kraftig og krevende for en autist. Grunn nummer to er den sensoriske endringen. Et måltid innebærer store sensoriske inntrykk og mye å forholde seg til på kort tid. Det kan lett bli overbelastning. • Hei, om en time er det middag. Det blir kjøttkaker og spagetti med brun saus i dag. • Nå starter jeg å lage mat, den vil være ferdig om 20 minutter. Holder du på med noe som tar lenger tid? Skal vi avtale at du får mat om 40 minutter, slik at du blir ferdig med det du holder på med? Ok. Det er kjøttkaker med spagetti og brun saus i dag. • Her er middagen, kjøttkaker og brun saus. I årene som har gått har vi lært oss noen viktige prinsipper for hvordan

overganger kan forberedes og gjennomføres. Jeg skal prøve å analysere disse prinsippene med utgangspunkt i eksemplet jeg ga. 1. Tid

Å forberede ovewrganger er helt nødvendig og kanskje den viktigste enkeltfaktoren. Hos oss starter vi vanligvis en uke før noe skal skje, om det er legebesøk, som i eksempelet, besøk av andre hjemme, møter med BUP, PPT eller Familiekontoret. Jul, Påske og andre større ferier må vi vanligvis forberede måneder i forveien. Mindre og faste aktiviteter trenger som regel kortere tid, men må også varsles og gis rom for å prosessere hva som skal skje. 2. Presisjon Bruke konsekvent språk, sjekke at ord og begrep blir forstått og at vi har en felles forståelse av det som skal skje. F.eks. bruker jeg begrepene lege, fastlege og hennes navn «Marianne», og kobler de sammen for å være sikker på at alle tre er forstått og henger sammen.

OVERGANGER: SMÅ OG STORE OVERGANGER

Vi autister bruker veldig mye kognitiv energi på overganger. Det som for mange nevrotypiske er raskt lært og siden automatisk og friksjonsløst kan for autister koste en hel dags kognitive kapasitet hver gang. Det er derfor forberedelser i god tid er så viktige. Det bryter opp det kognitive arbeidet som må gjøres i mindre biter. Det igjen legger grunnlaget for at når overgangen skal skje, så blir den ikke overveldende og krever en for stor kognitiv innsats. Overganger som ikke kan forberedes: «Den store stygge sistebossen» Det som er «den store stygge sistebossen» i en autists liv, er selvfølgelig overganger som ikke er forberedt, som kommer plutselig og uventet. I slike tilfeller er punktet om aksept utrolig viktig å huske. Her er oddsene i mot oss, både foreldre og barn, men det finnes noen tiltak og triks som kan bedre mulighetene for å håndtere en plutselig overgang. Her har spillmetaforer vært en god venn i vårt hjem. Begge ungene spiller en del og jeg har av og til lykkes med å kalle en uventet situasjon en «sidequest»

Jeg varierer ikke språket, og er heller kjedelig repetitiv. Avklar forståelsen av alt! Eksempel: «Er vi enige om at dette rommet er stuen? Er vi enige om at vi sier temperaturen i grader celsius, framfor å si at det er kaldt eller varmt ute?» 3. Aksept Ikke alt fungerer, vi gjør alle feil, og vi må akseptere at vi ikke håndterer alle situasjoner riktig. Aksepten er ekstremt energibesparende. Å bebreide seg selv, kverne på en mislykket interaksjon eller bli sint virker mot sin hensikt, er for oss bortkastet energi og undergraver neste interaksjon. Dette er en lekse det har tatt meg lang tid å lære, men forståelse og aksept har også hatt den mest dramatisk positive effekten på mitt og ungenes liv. Aksept for at det er barnas perspektiv som gjelder. Aksept for at ting ikke går, aksept for at ting tar mye lenger tid enn planlagt og avtalt, aksept for at ting blir avbrutt, aksept for at kognitiv overbelastning kan komme når som helst og at det ikke er opp til oss foreldre og omsorgspersoner å vurdere hva som er nok eller for mye.

OVERGANGER: SMÅ OG STORE OVERGANGER

som er betegnelsen på et uventet og mindre sideoppdrag i spill. Andre ganger har jeg tatt i bruk ord og uttrykk fra Nintendospill som Mario og Zelda. «Letsa go!» og «It is dangerous to go alone, take this» og hos oss fungerer det godt med oppmuntring i form av kjeks, noe god å drikke eller en sjokoladebit. Om mulig prøver jeg å koble det som skal skje til noe som er kjent, enten det er en opplevelse ungene husker fra før, eller noe fra en anime/tv-serie, et spill eller en bok/historie. Å hale situasjonen inn på kjent territorium er noe som ofte fungerer. Men igjen, aksept for at situasjonen kan være umulig å håndtere må være langt framme i tankegangen og strategier for å trekke oss ut av situasjonen bør være raskt på plass. De store overgangene De store overgangene, ungdom til voksen, utdanningsstart, lange reiser etc. må som regel diskuteres i lang tid i forveien. Når 23åringen nå snart skal flytte i egen leilighet så er det en overgang vi har snakket om i over tre år. Vi tilpasser diskusjonen til aktuelle situasjoner, diskuterer hvordan det blir å klare ting

alene, og ikke minst hvilke ting som må læres for at dette skal fungere. Igjen, aksept, for at dette kan ta lang tid og vi må ha mange repetisjoner før det er trygt å gjøre på egenhånd. Autisme og ADHD kommer med mange fordeler, en livlig fantasi, en imponerende evne til å dykke dypt i noe som er interessant, stor kreativitet, evnen til å se etablerte sannheter fra nye vinkler, stille spørsmål der ingen andre ser problemet og ikke minst åpne for nye løsninger. Dette er verdifulle egenskaper som det er mulig å bruke for å håndtere overganger. Det er en krevende øvelse, men kan gi forbausende resultat. Igjen er forberedelser viktige, men også i overraskende og plutselige situasjoner kan det fungere om det er mulig å koble overgangen til en interesse, et engasjerende spørsmål, eller rett og slett autisters iboende nysgjerrighet. Men, hvorfor er overganger så vanskelige for autister? Vi synker lett dypt inn i noe vi er opptatt av. Det vil si at det krever en større kognitiv anstrengelse å komme ut av det vi er fokusert på. Vi er også tvunget til å gjøre vurderinger underveis i

OVERGANGER: SMÅ OG STORE OVERGANGER

håndteringen av situasjonen som neurotypiske har automatisert. Vi står plutselig i en ny sansesituasjon hvor vi må ta inn store mengder sanseinformasjon og prosessere disse. Siden dette ikke er automatisert, er det både slitsomt og overveldende, og kan føre til at vi rett og slett slutter å fungere. Funksjonsreduksjonen kan gi seg mange uttrykk. For eksempel nedstengning, kjent som shutdown, hvor alle eksterne uttrykk og inntak av informasjon stopper opp, og all kommunikasjon og samhandling med omgivelsene stopper. En annen reaksjon er nedsmelting, meltdown, hvor vi prøver å gi uttrykk for hvor overveldende og uhåndterlig situasjonen er, men hvor evnen til å rasjonelt få dette uttrykt er borte. Da kan det lett bli for omgivelsene ekstreme uttrykk i form av ukontrollerte kroppsbevegelser og lyder, som vi ikke har evne til å gjøre noe med. At dette er helt ufrivillig og ukontrollert blir dessverre mistrodd av omgivelsene og fører nok til noen av de mest alvorlige konfliktene mellom autister og omgivelsene.

Hypersensitivitet for lyd, lys, lukt eller berøring kan selvfølgelig forverre slike situasjoner betraktelig. I denne sammenheng kan det være interessant å snakke om beredskap og redskap for å redusere kognitiv- og sansebelastning. De fleste som har med autister å gjøre vet at støydempende headsett er vår beste venn. Solbriller, pusleleker («fidget toys») og sansevennlige omgivelser er viktige verktøy for å redusere sanseinntrykk og overveldelse. Disse verktøyene kan ha mange samtidige funksjoner, lydbøker eller musikk i støydempende headsett kan bidra til en beroligende opplevelse, solbriller fungerer godt som noe å la hendene være opptatt av. Å kunne trekke seg tilbake til et rom med færre inntrykk, dempet lys, mindre eller ingen lyd, færre eller ingen andre mennesker og ikke minst rom til å reagere er kanskje det viktigste hjelpemiddelet, men ofte er nettopp dette det vanskeligste å få tak i. Gode forberedelser og kartlegging er vesentlig om det er mulig.

OVERGANGER: SMÅ OG STORE OVERGANGER

Jeg går alltid med en liten glatt stein, en liten metalldings og notatbok og penn i lomma for å ha noe å fikle med. Dedikerte pusleleker, eller «fikle- ting», er verdifulle som avledning fra stressende situasjoner, avreagering, fokusfangere, inntrykksdempere og gledesskapende. De er gode verktøy for å hjelpe gjennom overganger, både for avledning, men også fordi de er en kjent størrelse i en situasjon med ukjente inntrykk. Livet med autisme og ADHD er interessant. For min del har det handlet mye om å legge fra seg innlærte mønstre, overleverte forventninger og internalisert press om prestasjon og presentasjon. At vi feirer jul og 17. mai annerledes enn alle andre betyr ikke at

vi ikke setter pris på og gleder oss over disse dagene, men vi gjør de på måter som fungerer for oss. Vår hverdag er etter hvert tilpasset våre behov og den måten vi fungerer best på. Overganger er utfordrende, kan være umulige, men gir også læring. Den viktigste leksen jeg har lært er å lytte til barna mine, akseptere deres kompetanse på sin egen situasjon og sammen finne løsninger som fungerer. Det kan være frustrerende og veien er sjelden rett og flat, men belønningen vi får i form av unger som synes livet er ok og at de blir respektert og lyttet til er verdt mye. Overganger er utfordrende, men mulig å håndtere med gode forberedelser, riktige verktøy, tid, tålmodighet og aksept.

God psykisk helse for alle

Rapporten «God psykisk helse for alle: Utredning og behandling av psykiske lidelser hos barn og unge med intellektuell funksjonsnedsettelse og/eller autisme» inneholder kunnskap om psykiske lidelser hos barn og unge med medfødt eller tidlig ervervet funksjonsnedsettelse. Rapporten henvender seg til fagpersoner i både habiliteringstjenesten og psykisk helsevern, og gir anbefalinger om utredning og behandling av psykiske lidelser, primært hos barn og unge med intellektuell funksjonsnedsettelse og/eller autisme. Rapporten ligger tilgjengelig på oslo-universitetssykehus.no > SØK > god psykisk helse for alle

Foto: Shutterstock

OVERGANGER: FRA RESSURSGRUPPEN

Fra små endringer i hverdagen, til de store milepælene i livet

Overganger er noe vi alle møter i livet, enten man er ung eller gammel, uavhengig av hvilket kjønn man identifiserer seg med, enten man bor sør eller nord i Norge, enten man har eller ikke har en diagnose, så må vi alle på ulike vis og til ulike tidspunkter forholde oss til overganger.

Skrevet av: medlem i ressursgruppen for mennesker med ASD

Ta bare en hvilken som helst dag og studere under lupen, så vil man kunne identifisere mange små overganger: Fra morgen til formiddag, fra én aktivitet til en annen, fra å være våken og til sovende, fra dag til natt.

Studerer man et år under lupen, eller kanskje flere år på én gang, så sees også de større overgangene: Fra barnehage til skolestart, fra å være barn til å bli ungdom, fra barneskole til ungdomsskole, deretter overgang til

OVERGANGER: FRA RESSURSGRUPPEN

videregående. Kanskje er neste overgang å bli student på et universitet, eller begynne å arbeide, og dette kommer ofte også samtidig med overgangen fra å bo hjemme til å flytte for seg selv. Ut fra min egen erfaring, som kvinne i starten av 30-årene med ASD-diagnose, har hver av de litt større overgangene i livet, blitt litt vanskeligere i takt med alderen. Mye av dette handler nok om omgivelsene og deres forventninger. At det også forventes mer av et barn i barneskole, enn et barn i barnehage, og det forventes mer av deg når du beveger deg over til videregående, for ikke å snakke om den høye muren av krav og forventninger universitets -og voksenlivet byr på. I takt med de økte forventningene som stilles etter hvert som vi vokser opp, bygges også rammene ned. Rammene så mange av oss med ASD er helt avhengige av, både for fungering, men også for trivselen. Uten rammer føler jeg meg naken, sårbar og fryktelig hjelpeløs. Etter hvert som vi vokser opp er det på mange

måter forventet at vi skal være i stand til å bygge egne rammer. En forventning det ikke alltid er like enkelt å innfri der man på et tidspunkt står «rammeløs», uten nødvendig verktøy eller material tilgjengelig. Da går det ofte galt. Det kan gi seg utslag i eksempelvis psykisk sykdom, skolevegring, stress og generelt skape mye mistilpasset i en hverdag som til vanlig er strevsom nok å passe inn i. Min erfaring er at for å kunne være i stand til å konstruere egne rammer som fungerer for meg og mitt liv, så må det gjøres før de rammene som har fulgt meg gjennom livet blir helt demontert: Å bygge ned noe samtidig som man bygger opp noe annet. Selv tror jeg mange av de uheldige opplevelsene og erfaringer vi med ASD kan ha med oss tilknyttet overganger, kan forebygges ved at en selv sammen med nære omgivelser arbeider i forkant. Skape forutsigbarhet, ro, oversikt, avklare forventninger og langsom tilvenning, er stikkord som har hatt stor betydning for min del.

OVERGANGER: FRA RESSURSGRUPPEN

Som 16-åring begynte jeg for alvor å grue meg veldig til 18-årsdagen. Det var selve overgangen fra å være et barn i juridisk forstand, til å være voksen. Fra jente til kvinne. I likhet med så mange andre jenter og kvinner på autismespekteret opplevde også jeg at alder, hode og kropp ikke samsvarte. Jeg skulle snart bli en juridisk voksen person, men var samtidig et barn. Ikke et sterkt og robust et som sådan, men et svært sårbart barn. Desto nærmere 18-årsdagen kom, jo større ble angsten. Den gang så jeg faktisk for meg at å bli 18 år betydde at foreldrene mine kom til å slutte å bry seg om meg at jeg måtte stå økonomisk helt på egenhånd, selv om jeg ikke hadde fullført videregående, at jeg måtte flytte ut og at alt som tilhører «voksenlivet» skulle bli kastet over meg i øyeblikket jeg ble voksen det øyeblikket du har blitt myndig. Dette var kjempebelastende, og ble heller ikke mindre belastende av at jeg ikke turte å snakke med foreldrene mine, eller noen andre om alle disse bekymringene. Resultatet ble kraftig forverring av angst, depresjon og spisevegring.

I dag er jeg nokså sikker på at krisen ikke hadde vært en krise, eller i det minste en mindre krise, dersom forberedelsene på denne overgangen hadde kommet i god tid. Ikke minst bare å få avkreftet mine verste katastrofeantakelser om dagen man går fra å være 17 år til 18 år og myndig.

NEVROLIV: ASD/NT-PAR

Du og jeg og spekteret: Hva «vet vi» om det å være et ASD/NT-par?

La oss aller først slå fast – den viktigste kunnskapen om deg og din partner besitter nettopp dere. All forskning og evidens om parforhold vil aldri kunne erstatte eller fullt ut beskrive den unike kombinasjonen av akkurat dere to. Nøktern bruk av forskning vil samtidig kunne bidra til bedre forståelse av deg selv og din partner samt øke følelsen av å være «to av flokken»; det er flere som er og har det som oss.

Skrevet av: Frode Pedersen Foto: Jørn H. Moen

Dernest – forskningen om par på spekteret bør ses i lys av generell forskning om alle slags par – uavhengig av fungering eller diagnose. John Gottmans anerkjente forskning over mange tiår slår fast at partnere i alle slags parforhold både er og forblir forskjellige parlivet ut. 5, 6 Han oppfordrer alle par til å gjøre seg kjent med forskjellene og å

ta dem på alvor. Her vektlegger han å ha en åpen og spørrende holdning til hva som har bidratt til at din partner er ulik deg med hensyn til egenskaper, verdier og holdninger, og – kanskje vanskeligst av alt – forsøk å vise respekt for disse forskjellene. Manglende respekt for de varige forskjellene, eksempelvis gjennom krav om forandring, vil være negativt for

NEVROLIV: ASD/NT-PAR

parforholdet – en respektfull holdning vil over tid gjøre forskjellene mer håndterbare for dere som par. La oss gå til forskning og erfaring om det å være par på spekteret – og de vanligste forskjellene mellom nevrotypikere (NT – partnere uten diagnosen) og ASD-partnere. Den engelske psykologen og parterapeuten Maxine Aston har møtt flere tusen par på spekteret. Hun samarbeider med dr. Tony Attwood og har vært veileder under utvikling av parkurset «Oss to og ASF». I sin siste bok, The Autism Couple’s Workbook, 2 omtaler hun forskningen gjort av Fletcher, 4 hvor man ønsket å se på mulige forskjeller i hjernens fungering for personer på spekteret sammenlignet med nevrotypikere. Forskerteamet målte først hjerneaktiviteten knyttet til løsning av en matematisk-logisk oppgave og fant ingen forskjell mellom gruppen av NT- ere og gruppen på spekteret. For begge grupper foregikk hovedaktiviteten, belyst via PET-skanning, i den delen av hjernen vi her svært forenklet kaller for fornuftshjernen/den logiske delen av

hjernen. Deretter skulle begge grupper løse en oppgave knyttet til en sosial historie. Gruppen på spekteret løste også denne oppgaven gjennom bruk av fornuftshjernen. For gruppen av NT-ere så man derimot at hjerneaktiviteten nå flyttet seg til det vi, igjen svært forenklet, kaller følelseshjernen, konkret venstre medial prefrontal cortex. Der hvor gruppen på spekteret hovedsakelig løste den sosiale oppgaven gjennom logisk tilnærming, brukte NT-gruppen den delen av hjernen som har sin styrke i improvisasjon og innlevelse. Aller først – denne forskningen antyder ikke at personer på spekteret mangler følelser! Tvert om, mange av de partnere på spekteret jeg møter, forteller at de ofte blir overveldet av for mye følelser og alle slags andre inntrykk man utsettes for i en sosial setting. Den logiske hjernen, som har sin styrke i fakta og nøyaktighet, kan bli overveldet av alle inntrykkene man utsettes for i sosial samhandling, særlig da mye av det som skjer, ikke er spesielt logisk og forutsigbart, det skjer fort, og de ulike inntrykkene kan være selvmotsigende (stemme, mimikk, kroppsspråk m.m.).

NEVROLIV: ASD/NT-PAR

Frode Pedersen jobber som par- og familieterapeut ved Grenland familievernkontor i Skien. Han har tatt master i familieterapi med fordypning i parforhold og ASD og er far til en voksen sønn med ASD. Sammen med familieterapeut Ellen Landa har han utviklet parkurset «Oss to og ASF». Utvikling og drift av kursene har frem til 2022 vært finansiert av Bufdir. Det jobbes nå med alternativ finansiering, og nye kurs vil ventelig bli arrangert fra høsten 2023.

Eventuelle spørsmål kan rettes til frode.pedersen@bufetat.no

Der hvor den logiske hjernen vil trenge tid til å behandle alle disse inntrykkene på en nøyaktig måte, vil nevrotypikeren dra fordel av følelseshjernens evne til å prioritere bort det som ikke vurderes som viktig, gjøre omtrentlige vurderinger og raske kursendringer. Kort sagt vil den gjennomsnittlige nevrotypikeren spare energi på dette, sammenlignet med partneren på spekteret, som vil trenge mye energi på å fordøye alle inntrykkene. Mange partnere på spekteret forteller at de kan bruke hele dagen etter et sosialt treff på å fordøye og ta stilling til alt det som hendte kvelden før.

Disse funnene kan tenkes å gi ulike utslag for ulike par på spekteret – her skraper vi kun litt i overflaten. For det første: En overveldet hjerne, eller en stresset hjerne, fungerer dårligere enn en hjerne med godt overskudd og «ladenivå». For noen par vil det være hjelpsomt å ta høyde for at partneren på spekteret raskere bruker opp sin sosiale «batterikapasitet». Manglende bevissthet rundt hva som skaper, og hva som forebygger stress, kan føre til at diagnosen «blir mer synlig», og at partneren på spekteret oppleves å fungere dårligere i sosiale settinger. Begge parters anerkjennelse av og bevissthet rundt stressforebygging vil gjerne ha

NEVROLIV: ASD/NT-PAR

motsatt effekt: Diagnosen får mindre plass og innvirkning på hverdagen og forholdet. Stressforebyggingen kan for noen par handle om å planlegge uka godt, for å bidra til økt forutsigbarhet for partneren på spekteret. For mange par vil det være hjelpsomt at den nevrotypiske partneren bruker et tydelig og konkret språk for å unngå feiltolkning og misforståelser, samt at man rydder bort forstyrrende sanseinntrykk når beskjeder skal gis og mottas, så som en tv som står på i bakgrunnen. Viktigheten av tydelig kommunikasjon om behov og følelser understrekes ytterligere om man går til forskningen gjort av Baron-Cohen i 1997 og 2015, basert på «mind in the eyes»-testen. 3 Her fant man at partnere på spekteret, uavhengig av kjønn, opplever at det er vanskelig å lese partners følelser ved å se på dennes øyne og ansiktsuttrykk. Vi ser her for oss at den nevrotypiske partneren, via følelseshjernen, har større forutsetning for innlevelse i og tolkning av andres følelser. Tross dette vil denne likevel lett kunne lese partneren på spekteret feil, fordi NT mangler kjennskap til nettopp

det å fungere på spekteret (reading the autistic mind). Stressforebygging kan også gjøres gjennom bevisst bruk av timeout og pause fra sosiale settinger, eksempelvis ved å gi tid til å holde på med aktiviteter som «lader batteriet». Samtidig er det også viktig å unngå at stressforebyggingen går for mye på bekostning av den nevrotypiske partneren og dennes behov. Noen par vil her oppleve å ha motsatte behov – der hvor partneren på spekteret lader gjennom å ha pause fra kontakt, vil den nevrotypiske partneren kanskje lade nettopp gjennom sosial kontakt og tid med partner. Hva forteller parene selv om hvordan det oppleves å være partner på spekteret og å være nevrotypisk partner? Fra Maxines litteratur basert på hennes møter med mange tusen par, og fra min egen praksis som parterapeut og kursholder, ser vi at det særlig er to følelsesmessige opplevelser som går igjen: • Partnere på spekteret oppgir at man ofte kan kjenne på en følelse av utilstrekkelighet i sosiale

NEVROLIV: ASD/NT-PAR

sammenhenger og i møte med partners emosjonelle behov. En partner på spekteret uttalte følgende til meg om dette: «Den største utfordringen med å være på spekteret er at alle forventer at du skal være følelsesmessig på nett. Forventningene er mye høyere enn min kapasitet – jeg har et ønske om å være følelsesmessig på nett med min partner, men det jeg har å komme med, er så lite». 7 • Nevrotypiske partnere oppgir at man ofte kan kjenne på et savn etter mer intuitiv følelsesmessig kontakt med partneren på spekteret. En nevrotypisk partner uttalte seg slik om dette: «Den største utfordringen er at hen ikke er på nett følelsesmessig, og at jeg ikke får bekreftelse». 7 På parkurset og i kursboka Oss to og ASF tematiseres de vanligste forskjellene par på spekteret møter, samt hvordan det oppleves for begge parter å være i parforholdet. Fokuset er på å øke forståelsen for hverandre og å hjelpe par til å leve med disse forskjellene. Maxine Astons to engelske hovedbøker om par på spekteret vil

også kunne være til svært god hjelp. 1, 2 Dersom du og din partner ønsker hjelp, kan det også være en god ide å kontakte ditt lokale familievernkontor, hvor samtalene er gratis og uten henvisning. Husk å nevne at dere vil at samtalene skal handle om akkurat det å være et par spekteret. Lykke til med de forskjellene dere opplever – og med parlivet på spekteret! Litteraturliste: 1. Aston, M. (2003). Aspergers in Love: Couple Relationships and Family Affairs. London: Jessica Kingsley Publishers. 2. Aston, M. (2021). The Autism Couple’s Workbook. Second Edition. London: Jessica Kingsley Publishers. 3. Baron-Cohen, S. og Meng-Chuan, L. (2015). Identifying the lost generation of adults with autism spectrum conditions. Lancet Psychiatry. 4. Fletcher, P. et al. (1995). Other minds in the brain, a functional imaging study of «Theory of Mind». London. 5. Gottman, J. (1994). Why marriages succeed or fail – and how you make yours last. Simon & Schuster. 6. Gottman, J. (2015). The seven principles for making marriage work. A practical guide from the country’s foremost relationship expert. Harmony; revised edition. 7. Pedersen, F. (2017). The story of us – parforhold hvor en av oss har autismespekterforstyrrelse. VID Oslo.

Page 1 Page 2 Page 3 Page 4 Page 5 Page 6 Page 7 Page 8 Page 9 Page 10 Page 11 Page 12 Page 13 Page 14 Page 15 Page 16 Page 17 Page 18 Page 19 Page 20 Page 21 Page 22 Page 23 Page 24 Page 25 Page 26 Page 27 Page 28 Page 29 Page 30 Page 31 Page 32 Page 33 Page 34 Page 35 Page 36 Page 37 Page 38 Page 39 Page 40 Page 41 Page 42 Page 43 Page 44 Page 45 Page 46

Made with FlippingBook Ebook Creator