OVERGANGER: FRA RESSURSGRUPPEN
videregående. Kanskje er neste overgang å bli student på et universitet, eller begynne å arbeide, og dette kommer ofte også samtidig med overgangen fra å bo hjemme til å flytte for seg selv. Ut fra min egen erfaring, som kvinne i starten av 30-årene med ASD-diagnose, har hver av de litt større overgangene i livet, blitt litt vanskeligere i takt med alderen. Mye av dette handler nok om omgivelsene og deres forventninger. At det også forventes mer av et barn i barneskole, enn et barn i barnehage, og det forventes mer av deg når du beveger deg over til videregående, for ikke å snakke om den høye muren av krav og forventninger universitets -og voksenlivet byr på. I takt med de økte forventningene som stilles etter hvert som vi vokser opp, bygges også rammene ned. Rammene så mange av oss med ASD er helt avhengige av, både for fungering, men også for trivselen. Uten rammer føler jeg meg naken, sårbar og fryktelig hjelpeløs. Etter hvert som vi vokser opp er det på mange
måter forventet at vi skal være i stand til å bygge egne rammer. En forventning det ikke alltid er like enkelt å innfri der man på et tidspunkt står «rammeløs», uten nødvendig verktøy eller material tilgjengelig. Da går det ofte galt. Det kan gi seg utslag i eksempelvis psykisk sykdom, skolevegring, stress og generelt skape mye mistilpasset i en hverdag som til vanlig er strevsom nok å passe inn i. Min erfaring er at for å kunne være i stand til å konstruere egne rammer som fungerer for meg og mitt liv, så må det gjøres før de rammene som har fulgt meg gjennom livet blir helt demontert: Å bygge ned noe samtidig som man bygger opp noe annet. Selv tror jeg mange av de uheldige opplevelsene og erfaringer vi med ASD kan ha med oss tilknyttet overganger, kan forebygges ved at en selv sammen med nære omgivelser arbeider i forkant. Skape forutsigbarhet, ro, oversikt, avklare forventninger og langsom tilvenning, er stikkord som har hatt stor betydning for min del.
25
Made with FlippingBook Ebook Creator