OVERGANGER: FRA RESSURSGRUPPEN
Som 16-åring begynte jeg for alvor å grue meg veldig til 18-årsdagen. Det var selve overgangen fra å være et barn i juridisk forstand, til å være voksen. Fra jente til kvinne. I likhet med så mange andre jenter og kvinner på autismespekteret opplevde også jeg at alder, hode og kropp ikke samsvarte. Jeg skulle snart bli en juridisk voksen person, men var samtidig et barn. Ikke et sterkt og robust et som sådan, men et svært sårbart barn. Desto nærmere 18-årsdagen kom, jo større ble angsten. Den gang så jeg faktisk for meg at å bli 18 år betydde at foreldrene mine kom til å slutte å bry seg om meg at jeg måtte stå økonomisk helt på egenhånd, selv om jeg ikke hadde fullført videregående, at jeg måtte flytte ut og at alt som tilhører «voksenlivet» skulle bli kastet over meg i øyeblikket jeg ble voksen det øyeblikket du har blitt myndig. Dette var kjempebelastende, og ble heller ikke mindre belastende av at jeg ikke turte å snakke med foreldrene mine, eller noen andre om alle disse bekymringene. Resultatet ble kraftig forverring av angst, depresjon og spisevegring.
I dag er jeg nokså sikker på at krisen ikke hadde vært en krise, eller i det minste en mindre krise, dersom forberedelsene på denne overgangen hadde kommet i god tid. Ikke minst bare å få avkreftet mine verste katastrofeantakelser om dagen man går fra å være 17 år til 18 år og myndig.
26
Made with FlippingBook Ebook Creator