NEVROLIV: INTERVJU MED ESPEN VALSØ
Mange beskriver det å få en diagnose som lettende, men også som stressende. Man lurer kanskje på hvordan livet ville vært om man fikk den tidligere, og noen opplever at man har fått et slags stempel, andre en validering og et utgangspunkt for veien videre i livet. Å få diagnose i voksen i alder, hvordan har det vært for deg og Julie? Det å få en diagnose nå som jeg har passert 30, er både en lettelse og en sorg, tror jeg. Jeg er veldig lettet over å forstå at jeg mest sannsynlig ikke trenger å unnskylde meg overfor meg selv og andre for det jeg opplever som krevende, stressende og «noe alle skal kunne få til» i hverdagen. Og det er veldig sårt å tenke på at jeg kanskje ikke kan være den jeg har ønsket å være, drømt om å være, fra veldig tidlig av. Det er mange tanker i hodet på samme tid og en overveldende prosess å sette i gang for meg. Mye av det jeg har trodd har vært «normalt», eller trodd at alle gjør, stemmer ikke. Jeg bruker flere uker på å forberede meg på å gå i
familieselskap hvor jeg kjenner alle fra før. Da jeg og Julie begynte å grave litt hos hverandre, så oppdaget vi dette, og begge ble like sjokkerte – jeg fordi jeg trodde alle gjorde dette, og Julie fordi jeg brukte så mye krefter på å forberede meg på et familieselskap. Dette ble starten på mange rare oppdagelser oss imellom. Jeg prosesserer og bearbeider mange ting fra barndom, ungdomstid og tidlig voksentid. Mye jeg nå er veldig flau over, men har en forklaring på. Det er godt, og jeg skulle ønske jeg kunne gitt den yngre meg litt veiledning – men samtidig er jeg veldig glad for at jeg har de opplevelsene også. De har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, og at jeg er der jeg er. Hva slags utfordringer har dere som par hvor en er på spekteret og en ikke? Dette er veldig vanskelig å svare konkret på, men for oss er det blitt veldig tydelig at der vi har utfordringer, kan diagnosen gi et nytt lys og nye hjelpemidler. Hvert parforhold er unikt.
34
Made with FlippingBook Ebook Creator