NEVROLIV: INTERVJU MED ESPEN VALSØ
trenger av meg, og hva jeg trenger også egentlig. Julie sier ofte at jeg gir henne «ingredienser» til svar og ikke det hun spør etter. Jeg tror det skjer fordi det er vanskelig å tolke hva som trengs. Dette er noe vi jobber med nå, både hvordan vi kan legge opp hverdagen litt mindre overveldende og kommunisere tydeligere. Ser dere på hverandre på samme måte som før diagnosen, og hvordan jobber dere med å forstå hverandres ulikheter? Vi ser nok på hverandre på samme måte som før, vil jeg si. Diagnosen har forandret alt og ingenting. Jeg er helt lik som før diagnosen, og Julie det samme. Vi har de samme utfordringene, men verktøyene vi må bruke, er kanskje annerledes enn de vi har brukt før diagnosen. Alle par må jobbe for å opprettholde parforholdet – vi må bli kjent med hverandre på nytt, men ha med oss diagnosen og ta hensyn til hva det betyr for oss. Har dere ulike preferanser og måter å være nære på, og hvis ja, hvordan løser dere dette?
Det var en artikkel med en på spekteret som gav meg et tydelig svar på at jeg muligens var på spekteret selv. Savnet som kona i den familien kjente på var nesten identisk med det vi ofte kjente på. Jeg kastet meg rundt og tok en onlinetest på asperger. Dette startet en lang reise for oss og har gitt mye og kostet mye. Selv om diagnosen (på papiret) er relativt fersk, så har du jo nå vært klar over den en stund, har erkjennelsen av diagnosen gjort noe med hvordan dere løser utfordringer i parforholdet? Jeg har fortsatt ikke «akseptert» diagnosen helt, vil jeg kanskje si. Det er en stor utfordring for meg å tenke annerledes enn det jeg har gjort før diagnosen. Mange ting er reflekser, «masking» eller hva man vil kalle det. Med litt mer tid og hjelp håper jeg å kunne bli bedre kjent med meg selv på nytt og relasjonen jeg og Julie har. Etter vi kom inn i småbarnslivet har selv enkle ting føltes overveldende. Og det er ekstra vanskelig å lese hva en partner
35
Made with FlippingBook Ebook Creator