Sarkomen
En ny hverdag
1 / 2024
Et medlemsblad for oss som er berørt av sarkom, av
2
Kjære lesere og medlemmer i Sarkomer
Utgiver Sarkomer - Støtte for oss rammet av sarkom
Endelig kommer årets første utgave av Sarkomen, og denne gangen i nytt design. Sammen med flere dyktige mennesker har vi jobbet med vår nye visuelle identitet i flere måneder. Vi er derfor kjempespente på å endelig vise det frem for dere. Både medlemsbladet, logo og nettsiden vår er splitter nye, og vi håper dere liker det like godt som vi gjør. Våre mål for 2024 er blant annet å bli mer synlige og legge til rette for flere uformelle møteplasser. Vi har derfor skrevet litt om hvilke tilbud, ressurser og rettigheter som finnes for dere som kreftpasienter og pårørende, og hvordan dere kan finne frem til tilbudene som møter deres behov. Vi startet året med vår første yogakveld. Vi fikk veldig gode tilbakemeldinger fra alle som var med, og vi planlegger derfor en kveld til i løpet av året. Dere kan også glede dere til Den Store Kuledagen, et spennende webinar og en rekke andre mindre og uformelle tilbud i løpet av året. I denne utgaven av Sarkomen kan dere lese mer om et spennende doktorgradsprosjekt som skal undersøke hvilke pasienter med lokalisert bløtvevssarkom som har nytte av cellegiftbehandling. Dere kan også finne støtte og inspirasjon i dikt fra diktboka “Når livet slår - Lev sterkt”. Vi ønsker også å takke de tre flotte personene som så raust og modig har delt sine pasienthistorier med oss i denne utgaven. Nå står sol, sommer og sarkommåneden for tur, og vi håper dere ønsker å følge med på vår kampanje i sosiale medier i juli. Sarkommåneden skal bidra til å spre kunnskap om sarkom og ikke minst, være til støtte til alle dere som er rammet og berørt. Vi ønsker dere alle en riktig god sommer og håper på å se mange av dere i løpet av året.
Redaktør Cathrine Moen-Nilsen
Layout Molberger AS
Forsidebilde Johanne Nyborg
Kongens gate 6 0167 Oslo
info@sarkomer.no +47 919 00 594 Sarkomer.no
Cathrine Moen-Nilsen
Sarkomen 1/2024
3
Innhold
04 10 12 18 22 28
Anettes historie
Nytt forskningsprosjekt
Mortens historie Skriving som terapi Ole Arilds historie
Ressurser
04
Profil Anettes historie
18
Inspirasjon Dikt fra en som lever med kreft
22
Profil Ole Arilds historie
En høygravid Anette på fjellturen der hun får smerter i foten for første gang.
Sarkomen 1/2024
5
Profil
Livet er ikke noe dårligere, det må bare være litt annerledes
Anette var høygravid da hun plutselig fikk smerter under foten på en fjelltur. En graviditet kan gjerne forklare smertefulle og hovne tær og føtter, og til tross for at Anette tok det opp med lege med en gang, tok det over et år før hun fikk diagnosen epiteloid sarkom. Selv mener hun at graviditeten kan ha gjort at hun hadde litt hell i uhell også; det at hun ble tyngre gjorde at hun trigget noe inne i foten når hun tråkket ned. Kanskje hadde det tatt lenger tid før hun oppdaget det dersom hun ikke var gravid?
FOTO: PRIVAT TEKST: CATHRINE MOEN-NILSEN
6
En sjelden type sarkom Mange sarkompasienter kan nok kjenne seg igjen; mistanke om en rekke ulike diagnoser og lang tid før diagnosen endelig blir satt. Slik var det også for Anette før hun endelig fikk diagnosen høsten 2021. Etter over et år med plager, endte det med at hun brukte helseforsikringen hun hadde gjennom jobb. På en privatklinikk fant de en kul de trodde var godartet og Anette fikk valget om de skulle fjerne den eller ikke. Hun ønsket jo bare å bli kvitt dette som hadde plaget henne så lenge, og sa ja. Senere skulle hun få vite at legen aldri skulle ha operert ut kulen der. Det handler rett og slett om at det er for lite kunnskap om hva sarkom er, utdyper hun. Kulen ble sendt videre, og igjen tok det lang tid før hun hørte noe fra sykehuset. De klarte ikke å finne ut av hva det var. Til slutt ble den derfor sendt til Radiumhospitalet med beskjed fra legen om at hun kunne bekymre seg litt. Så hele den sommeren var jo bare dritt, minnes hun. Etter endt sommerferie skulle Anette tilbake på jobb etter permisjonen, men bare 2 dager senere fikk hun en telefon om at kulen faktisk var et sarkom. Hun husker godt da de fortalte at hun måtte fjerne store deler av foten. Om hun bare ble kvitt det, så skulle hun være fornøyd. Tankene om hva som faktisk skjer kom etter noen måneder. I tillegg fant de tre kuler til på første kontroll tre måneder senere, og i 4-5 måneder gikk hun i uvisshet. Legene trodde det var mer kreft og at hun måtte amputere hele foten, men det tok lang tid før de fikk et ordentlig svar på hva kulene faktisk var. Dato for en ny operasjon var satt, men den ble bare utsatt og utsatt. Anette forteller hvor slitsom denne perioden var. Måned etter måned med usikkerhet satte livet hennes på vent, og hun følte hun ble helt gal av å bare gå og tenke på alt hun ikke kunne gjøre igjen. Anette følte at denne perioden var med på å gjøre at hele prosessen tok enda lengre tid for henne. Fordi det finnes så få tilfeller av epiteloid sarkom i Norge, kom det gjerne opp amerikanske sider da hun Googlet. Der kan man ofte lese om de tilfellene der folk ikke klarer seg. Jeg ble så utrolig redd for hva som skulle skje med meg, utdyper hun. Til slutt viste det seg at det ikke var noen ting. Legene har beklaget for dette i etterkant, men siden Anettes sarkom er sjeldent, er det lite forskning og kunnskap. Det gjør jo at de ikke ønsker å ta noen sjanser, forklarer hun. Hun fikk beskjed om at det så ut som kreft, og at de rett og slett ikke kunne tro noe annet. Den store skrekken er jo at det skal komme tilbake. Man tenker jo på det hele tiden, og så fikk jeg denne beskjeden allerede på den første kontrollen. Jeg husker jeg tenkte at dette kommer til å spise meg opp, det er jo ingen ende på dette her.
Å håndtere vanskelige tanker og følelser Til tross for tøffe perioder og mange vanskelige følelser og tanker, er Anette en ekstremt positiv dame. Hun ser på seg selv som mentalt sterk, men for henne har det likevel vært veldig viktig å kunne prate med noen utenforstående. Anette mener dette har vært veldig viktig i hennes prosess. Hun har fått tømme seg og delt bekymringer, i tillegg til at mannen hennes har fått være med på noen samtaler sammen med psykologen. Med tre barn og livet som bare må gå videre, så går dette naturligvis utover parforholdet, sier hun. Da har det vært veldig fint å ha en utenforstående som kan prate med oss begge slik at ting ikke bare sklir ut. Åpenhet har vært til enorm hjelp for meg, utdyper Anette. En annen utfordring som har fulgt med amputasjon, er alle følelsene og tankene knyttet til selvfølelse. For Anette har det handlet om alt fra at hun aldri kan gå i høyhælte sko igjen til at hun i perioder føler at alle ser det. Noen ganger har hun følt seg stygg, andre ganger har hun blitt trist for at tærne er borte for alltid. I år blir det hennes tredje sommer etter amputasjonen. Hun føler endelig at hun begynner å bli mer avslappet rundt det og at hun ikke trenger å gjemme foten sin hvis hun går uten sko. Tær er jo ikke viktig, men det er viktig når man skal pynte seg og alltid må gå i joggesko. Det er jo kjedelig, men jeg blir jo eldre også, og det å gå i høye hæler er ikke like viktig som da jeg var 20 år, ler hun.
Å ha mistet tærne gjør noe med kroppen din. For du har jo aldri lyst til å være annerledes. Du vil jo egentlig bare være som alle andre.
Hun får ofte høre hvor heldig hun er som «bare måtte ta de tærne», og det er hun selvfølgelig helt enig i. Men hun har tillatt seg selv å kjenne på at hun helst skulle hatt tærne sine. En annen ting som hun tror mange ikke tenker på, er at hun faktisk har mye smerter etter amputasjonen. Hun har fått beskjed om at det kan ta opp mot 10 år før tærne og foten stabiliserer seg, så det er jo en lang prosess det også. Et annet aspekt ved å «bare» ha amputert, er jo at hennes arr tross alt ikke er så synlig når hun har på seg sko. Anette opplever at folk tar det litt for gitt at det går bra og at de derfor ikke skjønner hvor forferdelig det egentlig er og har vært for henne. Jeg ser jo så frisk ut, sier hun. Jeg er jo glad for at jeg ikke har amputert mer, men i mine mørkeste øyeblikk har jeg noen ganger tenkt at jeg skulle ønske det var mer synlig for dem rundt meg, fortsetter Anette. Hun har ofte opplevd at hun må forsvare hvorfor hun er for syk til ting eller hvorfor hun må være hjemme. Selv blir hun påminnet kreften hele tiden fordi hun har vondt i foten sin. For hvert skritt jeg tar så er det jo vondt, og da blir jeg konstant påminnet hva jeg har vært gjennom. De rundt meg glemmer det litt. De tenker jo ikke på det på den måten jeg gjør, forklarer hun. Når man har en positiv og fornøyd
Sarkomen 1/2024
7
Fra dagen Anette skulle amputere.
innstilling til livet, er det lett for andre rundt deg å tenke at alt går bra. Det har virkelig ikke vært lett, og det kunne gått skikkelig dårlig for meg også hvis jeg hadde latt det gjøre det. Jeg har stått i det selv, men det er også veldig godt å få tilbakemeldinger underveis på at folk ser hva du står i og at du faktisk er flink. Det er viktig, mener Anette. Det har så mye å si for meg, men det er så lite synlig for alle andre. Det er en gjenganger, ikke bare for kreftpasienter, men for alle som er langtidssykemeldt. At man ikke er syk nok. Det er litt klisje, men jeg vet hvor forferdelig det er å være syk og å ligge på Radiumhospitalet og tenke «Gud, overlever jeg dette eller ikke?». Du blir kanskje aldri helt deg selv igjen, og du blir fratatt den tankegangen om at man ikke trenger å gå rundt og være redd for at det skal skje deg. For du har jo opplevd at det kan gå skikkelig dritt,
utdyper hun. Det er positive og negative sider når man blir så alvorlig syk. Å ikke vite om man overlever, gjør jo noe med hele deg, mener Anette. Det har forandra meg totalt som menneske og med frykten om at livet plutselig kan bli borte, har jeg begynte å sette pris på ting og gjøre ting. Sånn som å ta en jobb i Oslo selv om det ikke passer helt inn i hverdagen og livet, forteller hun lattermildt. Livet etter kreften For det er nettopp det Anette har gjort. Etter en mørk sommer i fjor tenkte hun at hun kanskje ikke kom til å klare å jobbe mer. I dag har hun nylig startet i ny jobb i Oslo. Hun takker blant annet deltakelsen i mentorskapsprogrammet til Kreftkompasset for det. Der fikk hun hjelp av en mentor gjennom et helt år til å finne igjen ressurser og muligheter i seg selv og rundt seg. Høsten 2023 var hun også på et rehabiliteringsopphold som hjalp henne godt på vei dit hun er i dag. Her møtte hun andre i samme situasjon som henne med både langtidssykemelding og utfordringer knyttet til alvorlig sykdom.
8
Anette og gutta har alltid likt å være aktive.
Sarkomen 1/2024
9
Hun føler det går overraskende bra med tre små hjemme som skal hit og dit og 100 % jobb i en annen by. Det er jo et mas uten like, humrer Anette, men jeg kan ha hjemmekontor to dager i uka og vi har en farmor som hjelper masse til. Jeg har vært helt åpen der, både på intervjuet og etter at jeg startet, for jeg hadde jo plutselig avtaler på Radiumhospitalet for eksempel. Da er det like greit at de vet hva som er greia, mener hun. De er veldig forståelsesfulle og legger til rette for meg, så jeg har virkelig kommet til det rette stedet, fortsetter Anette. I mentorskapsprogrammet holdt hun et avsluttende foredrag for bedriften som mentoren hennes jobbet i. Da var dette et tema hun tok opp. Det skal så lite til for bedrifter å tilrettelegge for at kreftoverlevere kan komme tilbake på jobb.
Anettes familie har alltid vært veldig aktive, og hun stod på slalåm i Alpene kun 3 måneder etter amputasjonen. I dag må aktivitetene tilpasses mer enn før, og fra å være vant til å kunne gjøre akkurat det hun vil hele tiden, må hun nå i større grad planlegge og prioritere. Jeg må disponere dagen ut ifra hvordan formen er på foten, og selv om jeg kan gjøre mye av det samme som før, må jeg begrense det mer, forklarer hun. Så livet er ikke noe dårligere, det må bare være litt annerledes. Man blir litt og litt tryggere for hvert år som går, og fra at kreften er det eneste jeg tenker på, kjenner jeg at jeg blir mer og mer rolig. Alle har sagt at det tar tid, og jeg ble ganske lei av å høre det, men jeg har jo erfart at det går bedre og bedre jo mer tid som går, sier Anette. Jeg må bare innse at dette er en lang prosess der jeg bare må kose meg med livet sånn som det har blitt, ta dag for dag og prøve å gjøre så godt jeg kan, avslutter hun. •
Det løsna helt for meg og var egentlig helt «life changing». Jeg fikk hjelp til alt fra fot og smerter til det mentale, og ikke minst til det å skjønne at jeg må balansere livet. Jeg kan ikke gi alt i alle ender.
Det er jo stort sett det alle vil, tenker hun. Hun tok også opp hvordan man kan snakke til folk som er sykemeldte, slik som for eksempel spørsmålet «hvor mye jobber du nå?». Det kan gnage litt på selvtilliten, for når folk spør om det føles det ut som de måler hvor frisk du er ut ifra hvor mye du jobber, fortsetter Anette. Jeg har egentlig prøvd å være med på det meste, smiler Anette. Hun har både vært med på kurs om fatigue og kurs om sarkom arrangert av Lærings – og mestringssenteret på OUS. Hun har også vært med på kurs som skal forberede henne på kontroller, og hun har vist og fortalt om sitt «sarkomarr» i Sarkomers kampanje #mittsarkomarr. Alt hun har gjort i denne sykdomsperioden er det stort sett hun selv som har funnet frem til eller pushet på for å få til, men hun har hatt en kreftkoordinator som hele tiden har vært tilgjengelig for spørsmål. De har Anette opplevd at gjerne kommer underveis, og da har kreftkoordinator vært god å ha.
Anettes diagnose: Epiteloid sarkom er en sjelden type bløtvevs-kreft. Den kan oppstå over hele kroppen, men er vanligst i hendene, armene, leggene eller føttene. Les mer om diagnosen på sarcoma.org.uk.
10
Marthe Rosvoll Kobbeltvedt, overlege ved Sarkomseksjonen Oslo Universitetssykehus.
Sarkomen 1/2024
11
Hvilke pasienter med lokalisert bløtvevssarkom har nytte av cellegiftbehandling? Nytt forskningsprosjekt
FOTO: PRIVAT TEKST: MARTHE ROSVOLL KOBBELTVEDT, OVERLEGE VED SARKOMSEKSJONEN OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS
Bløtvevssarkom kan behandles med kirurgi, stråle- behandling og/eller cellegift. Valg av behandling og hvilken kombinasjon av behandling pasientene skal få er viktig, men ikke alltid like lett å bestemme da det finnes mange ulike typer bløtvevssarkomer og mange ulike faktorer vi må ta hensyn til. Mitt navn er Marthe Kobbeltvedt. Jeg har jobbet som overlege i sarkomgruppen på Radiumhospitalet siden 2020, og høsten 2023 startet jeg mitt doktorgradprosjekt. Gjennom forskningsprosjektet “Improving adjuvant chemotherapy decisions in localized soft tissue sarcoma” ønsker vi å undersøke hvilke pasienter med lokalisert bløtvevssarkom som har nytte av cellegiftbehandling. Hovedformålet med prosjektet er å forbedre utvelgelsen av pasienter som tilbys slik tilleggsbehandling før eller etter operasjon. I dag er det slik at pasienter som har høy risiko for tilbakefall tilbys tilleggsbehandling med cellegift. Nesten halvparten av pasientene som tilhører denne gruppen blir kurert av kirurgi alene eller kirurgi og strålebehandling, og har dermed ingen nytte av tilleggsbehandlingen. Metodene vi bruker i dag for å velge ut pasienter til tilleggsbehandling er altså ikke presise nok. I dette prosjektet ønsker vi å undersøke nye markører som kan bedre presisjonen. I første del av prosjektet skal vi skal undersøke kliniske risikomodeller som benyttes i klinisk praksis i dag. Disse modellene bruker faktorer som kjønn, alder, tumorstørrelse og subtype, for å regne ut risiko for å få tilbakefall av bløtvevssarkom. Pasienter som etter disse modellene regnes som høyrisikopasienter, bør vurderes for tilleggsbehandling.
I den andre delen av prosjektet skal vi undersøke arvematerialet (DNA) i kreftsvulstene. Kreftceller har ofte omfattende endringer i DNA. Dette kan være små endringer som mutasjoner eller store strukturelle endringer. Bløtvevssarkomer har ofte store strukturelle endringer i sitt DNA, for eksempel kan de ha for mye eller for lite av hele kromosomer eller deler av kromosomer. Disse strukturelle genetiske endringene kan undersøkes med flere metoder. Metodene vi skal bruke heter lavoppløselig helgenomsekvensering og karyotypering. Vi skal videre undersøke en markør som kalles CINSARC (complexity index in sarcomas). Dette er en markør som er basert på genuttrykket til 67 gener, og som er knyttet til strukturelle genetiske endringer i svulsten. Doktorgradsprosjektet mitt er del av et større prosjekt, ledet av overlege Kjetil Boye. Her skal det i tillegg undersøkes biologiske egenskaper i svulsten målt på MR-bilder. Ved hjelp av MR-bilder kan man måle for eksempel hvor mye oksygen vevet har og hvor høyt vevstrykk det er. Slike egenskaper kan være knyttet til svulstens oppførsel og er derfor interessante, men måles ikke rutinemessig. Gjennom å undersøke disse markørene håper vi å utvikle bedre seleksjon av pasienter som trenger tilleggsbehandling. Forhåpentligvis kan prosjektet bidra til at vi blir bedre til å velge ut de pasientene som har høy risiko for tilbakefall og som derfor trenger cellegiftbehandling, samtidig som pasienter med god prognose kan unngå bivirkningene som cellegiftbehandling medfører. •
Morten og Liv Kristin på BMW-en med kombibremser som de kjørte med i USA.
Sarkomen 1/2024
13
Profil
Selv om du mister en hånd, så går det an å gjøre veldig mye Morten opplevde å få den sjeldne diagnosen angiosarkom i 1998. På den tiden visste man lite i Norge, og i USA hadde de en teori om at det var bønder som drev med kjemikalier til landbruket som fikk diagnosen. For Morten som var bensinforhandler, stemte denne teorien dårlig. Sjokket over å få sarkom var stort, når de først mistenkte at symptomene kom på grunn av en betennelse. Det var helt uunngåelig å ikke gå i kjelleren av å få en slik diagnose, men 26 år etter er Morten frisk og positivt innstilt til livet med protese.
FOTO: PRIVAT TEKST: CATHRINE MOEN-NILSEN
14
Å få beskjed om at du har kreft For Morten gikk hele prosessen raskt. Han opplevde en del symptomer slik som å hovne opp i rot, tommel og pekefinger på høyre hånd. I tillegg mistet han muskelkraft i tommelen. Legen mistenkte ulike typer betennelse og Morten ble sendt til røntgen da Voltaren ikke hjalp. Han er takknemlig for at legen hans reagerte så raskt. Én uke etter røntgenbildet ble tatt var han på Radiumhospitalet og han ble forespeilet at han hadde en form for sarkom. I begynnelsen var legene på Radiumhospitalet usikre på diagnose, fordi angiosarkom er så sjelden. På den tiden var det kun et tilfelle hvert femte år. Morten datt helt i kjelleren da han først fikk beskjeden. Det fantes jo ingen informasjon om diagnosen. Hva skulle skje med kona Liv Kristin og de to barna hvis det her gikk galt, var blant bekymringene som dukket opp. Hvordan skulle Liv Kristin klare seg med kun én inntekt? Morten møtte bekymringene med helt praktiske planer om hvem som kunne hjelpe til med hva og planlegging av økonomien. Kanskje de måtte selge hytta? På den tiden drev han og Liv Kristin tre bensinstasjoner og førte regnskap selv. Det var mye jobb og lange dager. For å hjelpe til, valgte den eldste sønnen deres å avslutte skolen for en periode for å kunne hjelpe til med driften mens faren var syk. Først måtte Morten amputere tommelen og pekefinger på høyre hånd. Legene var usikre på om det var nok, men de mente det var lavgradig kreft. Hans behandlede lege tok med seg Mortens tilfelle på en sarkomkonferanse i USA, hvor de hadde flere tilfeller av denne typen sarkom. Der konkluderte de med at kreften var mer hissig enn antatt og at de skulle ta mer av hånda for å være sikre. Morten fikk valget selv, men i dag er han glad for at han valgte å gjøre det. De fant flere små svulster i håndleddet som ikke hadde blitt oppdaget tidligere. Noen måneder etter første operasjon ble hele Mortens høyre hånd amputert. Med det øynet han også sjansene for at det skulle gå bra allikevel, og det var med på å hjelpe han opp fra mørket som han hadde møtt på i starten. På denne tiden var det ikke så mye brosjyrer eller informasjonsmateriell, ikke stod det mye på nettet heller, forteller Morten. Men han fikk tilbud om å prate med noen, og både han og Liv Kristin som alltid var med, følte seg godt ivaretatt på sykehuset. Angiosarkom kan ofte spre seg til lungene, så Morten ble fulgt opp med røntgen av lungene i
10 år. Han var ofte veldig nervøs før kontrollene, og det var mange tanker i forkant. Heldigvis fikk han gode prøvesvar ved hver kontroll, og hver gang det kom gode beskjeder feiret han og Liv Kristin med et rekesmørbrød på Aker Brygge. I 2008 kom den beste beskjeden etter siste røntgen, da ble Morten offisielt friskmeldt. Tilbake til hverdagen Etter operasjonene fikk Morten god hjelp av ergoterapeut, og når han kom hjem fra sykehuset gikk han til en fysioterapeut som brukte kineseologi på ham for å få bort fantomsmerter. Jeg har lite fantomsmerter i dag, så jeg innbiller meg at det hjalp, mener Morten. I dag har han kun fantomsmerter 4-5 ganger i året. Det å venne seg til å bruke protese var vanskelig i starten. Jeg var jo høyrehendt og siden det var høyre hånda jeg mista, så måtte jeg lære meg å skrive på nytt. Bare tenk hvordan det er å pusse tennene eller gå på toalettet med motsatt hånd, utdyper han. Det var rart, og det tok lang tid. I starten skrev jeg veldig stygt, humrer han. I dag bruker Morten mest PC hvor han skriver med en hånd, og skrivingen hans har kommet seg. Hans første protese ble laget på Sophies Minde, men i dag sender han hendene sine til Hamar hvis de trenger å skifte hansker. Han har to proteser og seks like hender som han bruker. Aktiv som han er, blir hendene hans godt brukt. Morten jobber mye ute med både spader og snøskuffer, og da han og Liv Kristin kjøpte ny hytte i 2013 gjorde de alt arbeidet ute selv. Noen år senere bygde han en garasje på hytta – helt alene. I dag er hytta på fjellet bytta ut med en hytte ved sjøen. Etter at Morten fikk protese, har han faktisk rundt 800 til 1000 timer i gravemaskin fra han har hjulpet sønnene sine med bygningsprosjekter. Da må man bruke to stikker og han må aktivt bruke protesen på den ene stikken hele tiden. Uavhengig av protese så er dette noe man må øve på uansett, forteller han. Men det går altså an å kjøre både gravemaskin og modellhelikopter med protese. Å fly modellfly og modellhelikopter har alltid vært en stor hobby for Morten, men man er i større grad avhengig av fingerfølelse på stikkene enn når man kjører gravemaskin. Så selv om jeg klarer å styre modellhelikopteret, så er det litt skumlere å sette av gårde med et modellhelikopter i lufta med tanke på kostnadene dersom du krasjer, forteller
Jeg føler at jeg bare måtte komme ned i kjelleren en periode, og så bli ferdig med det før jeg kunne bygge meg opp igjen derfra så fort som mulig. Men det var jo veldig tungt i starten, det var jo det.
Sarkomen 1/2024
15
Det måtte kun noen justeringer til for at Morten kunne kjøre motorsykkel igjen etter amputasjonen.
han engasjert. Han har derfor gått over til å bruke simulator på PC-en i stedet, og det synes han er et morsomt og fint alternativ. Han har kunnet fortsette med interessene sine, men noen har han måtte finne alternativer til, og andre har han måtte justere. Selv om man har en protese så går det an å gjøre veldig mye, mener Morten. En stor interesse for både han og Liv Kristin har vært å kjøre motorsykkel, og dette hadde han veldig lyst til å fortsette med. Problemet var at selv om han klarte å bruke gassen med høyre hånd, så nådde han ikke bremsen. Løsningen ble kombibremser som fungerer slik at du tråkker på en bremsepedal som bremser både foran og bak. Morten har også prøvd å flytte håndtaket til venstre side slik at han kunne bremse med venstre hånd. Den første motorsykkelturen etter at han fikk protesen var litt utfordrende, og da så han raskt hvilke tilpasninger som måtte til. Alt i alt synes han likevel det fungerte greit å sette seg på motorsykkelen igjen, og han og kona har blant annet 3700 kilometer bak seg på motorsykkelen fra en tur på Route 66 med en stor kameratgjeng. Han forteller om en
fantastisk tur med mennesker fra hele landet og 28 sykler som kjørte sammen. Turen gikk fra Chicago til Los Angeles og de kjørte på både gamle historiske veier og motorveier. De fikk også oppleve en helikoptertur over Grand Canyon, og å besøke Hooverdammen og Las Vegas. Noen år senere tok han, Liv Kristin og et vennepar turen helt til Toscana for å delta i et 50-årslag. Da la de 5000 kilometer på sykkelen bak seg gjennom Tyskland, Sveits og Italia. Et sunt og aktivt liv med protese Morten har en svært positiv innstilling til livet, og selv om familien alltid har levd et aktivt og sunt liv, har han tatt med seg budskapet han fikk av legen sin på Radiumhospitalet da han var under behandling; ”Nå har vi gjort en god del jobb med deg. Nå er resten av jobben din. Du må kose deg med gode venner, kose deg med god mat og drikke og leve sunt”. Han var veldig opptatt av at vi skulle ha gode følelser med oss selv og med venner, og at vi hele tiden skulle tenke positivt. Det gjorde inntrykk på oss, utdyper Morten.
16
For til tross for at familien alltid har hatt en sunn livsstil, bestod hverdagen av mange stressende og lange dager på jobb før Morten ble syk. Morten tror de kanskje har senket skuldrene litt og at de har tenkt mer på å ta det med ro etter diagnosen. Kanskje alt stresset på jobben var medvirkende årsak til at jeg ble syk, spør han seg. De prøver også å holde seg aktive, men med mye dårlig vær på vinteren har de nå kjøpt seg ro-maskiner. Det eneste problemet er at han får gnagsår på albueleddet av bevegelsene. Det har Morten løst ved å få en ny protese som han kan ro med uten å få gnagsår. Den har mer lufting og en silikonhylse på innsiden hele veien, slik at han slipper å bli så svett på stumpen. Han gleder seg til å ta i bruk den nye protesen, og se hvordan den virker når han ror. Med en gang han hadde fått protese fikk han også laget en egen hånd for skistaver som satt på skistaven, mens han i dag har mer moderne staver med reim slik at han kan bruke den vanlige protesehånda si. For Morten har det vært mulig å finne gode løsninger som har hjulpet han å fortsette med både hobbyer og aktiviteter. Med et så aktivt liv med protese skulle en tro at Morten kanskje støtte på mye ubehag eller utfordringer, men han forteller at det eneste ubehaget han har med protesen er at han blir våt og klam på stumpen. Dette opplever han særlig når han jobber mye, og da forteller han at det er viktig å ta den av og tørke den, før han tar den på igjen. Og får han først gnagsår, så må han rett og slett bare slite med det, ha på fuktighetskrem og vente på at det gror. Ofte tar han av protesen av om kvelden slik at han får luftet, og om natta tar han den av. I tillegg må protesen må bare lades en gang i uka, og da holder den fort en hel uke. Pårørendeperspektivet Morten roser Liv Kristin for å alltid ha laget god, sunn og hjemmelaget mat. Hun har vært med på alle kontroller og hun stilte alltid opp for ham da han var syk. De har valgt å være åpne med både venner og familie hele veien, og i dag har de et svært reflektert forhold til perioden da Morten var syk. Morten er også veldig tydelig på at han ser hva Liv Kristin har stått i, og han tenker at hun faktisk nesten hadde det verre enn han på den tiden. Når han beskriver hennes timeplan, er det lett å forstå hvorfor han tenker slik. Liv Kristin jobba først fra klokka 7 til 15, før hun kasta seg i bilen, spiste i bilen og reiste på besøk til meg i Oslo hver dag da jeg lå på sykehuset. Så dro hun hjem igjen på kvelden. Dette var en strekning på 25 mil tur retur. Ofte var jeg nok negativ, og så satt hun i bilen og snakka med familie og venner som lurte på hvordan det gikk på veien hjem. Det var veldig tungt for henne. Som nærmeste pårørende var det hun som fikk
alle spørsmålene, forteller Morten. Han erkjenner selv at han var mye negativ da hun var på besøk, mens han tok seg mer sammen når andre slektninger kom på besøk. Du åpner deg mer for dine nærmeste og sier det du føler, tenker han. Både han og Liv Kristin synes det er viktig å ha med pårørendeperspektivet når Morten skal fortelle sin historie. På den tiden var det lite hjelp og støtte å få som pårørende, og da Morten begynte å bli bedre, var Liv Kristin på mange måter mer syk enn han. Hun forteller at hun husker en gang da hun satt på sykehuset og misunte ham poteter og saus og kjøtt, fordi hun selv aldri rakk å lage middag.
Det er mulig å være frisk i mange år etterpå, og jeg håper at andre kan se at det finnes muligheter selv om du får et sarkom.
Heller ikke de to guttene deres som var 15 og 19 år på den tiden, ble sett som pårørende, opplevde de. Gutta var mye alene, og selv om de var store nok til å klare seg selv, hadde de heldigvis besteforeldre som tok seg ekstra av dem mens Morten lå på sykehuset. De forteller at de to guttene i stor grad beholdt hverdagen hjemme; han eldste med å drive familiebedriften og han yngste med ishockey. På mange måter fikk de ikke være med, men samtidig møttes familien i helgene da Morten hadde helgeperm, og slik tenker de begge at barna fikk delta i pappaens sykdomsperiode. Ønsket om å dele Morten ønsker å dele sin historie for å vise andre at det finnes muligheter. Jeg mistet en hånd, men lever 26 år senere, sier han. Det er mulig å være frisk i mange år etterpå, og jeg håper at andre kan se at det finnes muligheter selv om du får et sarkom, fortsetter han. Hans råd til andre er å forsøke å tenke positivt, og å huske på at det går an å gjøre ting og tang uten en arm eller et bein. Jeg har vært heldig etter valget om amputasjon, og ved hjelp av dyktige leger på Radiumhospitalet. Jeg lever og vi nyter livet, hver dag, avslutter han. •
Mortens diagnose: Angiosarkom kan oppstå i bløtvev eller skjelettet, og er en veldig sjelden type sarkom. Du kan lese mer om diagnosen på sarcoma.org.uk.
Sarkomen 1/2024
17
Morten på sykkelen på turen langs Route 66.
18
Inspirasjon
Skriving som terapi
Monica Bartok har et sterkt ønske om at det skal komme noe positivt ut av hennes opplevelse med kreft og tilbakefall. Hun har brukt skriving som terapi i den vanskelig tiden, og deler sine refleksjoner og erfaringer i diktboka ”Når livet slår - Lev sterkt”.
TEKST: CATHRINE MOEN-NILSEN
Illustrasjon av Anna Berthelsen
Å bruke skriving som terapi og sette ord på det man gjennomlever, kan være svært verdifullt. Monica Bartok har valgt å sette ord på det hun går gjennom etter at hun fikk påvist tarmkreft med spredning i 2020 og et nytt tilbakefall sommeren 2023. Hun har skrevet diktboka «Når livet slår - Lev sterkt». Selv om hun selv har tarmkreft, er «kreft» kun nevnt et fåtall ganger i de 59 diktene i boka. Vi har alle våre individuelle opplevelser og erfaringer når vi står i en livskrise, men mange vil kunne kjenne seg igjen i de utfordringene, følelsene og sorgen som følger med, uavhengig av diagnose. Å skrive ned de vanskelige følelsene og tankene har vært
Monicas form for terapi, og hun har opplevd at det både har løftet henne og hjulpet henne å bearbeide følelser. Og det er nettopp det hun ønsker at diktene hennes skal gjøre for andre; å kunne bidra med lys, støtte og nytte. Diktene handler om uro, tårer, frykt, venting, sorg, håp, mirakler, mot og fellesskap. Vi har fått lov til å dele noen av Monicas dikt til støtte, oppmuntring og inspirasjon. Diktene er hentet fra boka «Når livet slår - Lev sterkt». Boka har forord skrevet av Jan Vincents Johannessen og er illustrert av Anna Berthelsen.
Sarkomen 1/2024
19
Balanse
Livet er frykt og fryd sorg og glede
behov og behag innsats og hvile ytelse og nytelse pågang og pause
gråt og latter tårer og trøst
støy og harmoni svakhet og styrke påfyll og bidrag sol og regn storm og stille savn og smil innpust og utpust
Fjernlys
alt hånd i hånd
Når det er for vondt og vanskelig smertefullt og tungt å ha nærlysene på kan det hjelpe å skru på fjernlysene som viser alt det fine der fremme som en kan glede seg til når det er over
Kilder:
Fædrelandsvennen 22.des. 2023. https://www. fvn.no/magasin/i/jl5gzn/monica-har-kreft-men- ordene-holder-skyggen-paa-avstand Monica Bartok, 2023. «Når livet slår – Lev sterkt».
Vi står sammen med hverandre , mot sarkom
Den Store Kuledagen er en dag for deg som har / har hatt sarkom og deg som er pårørende eller etterlatt. Her møter du andre som har vært i en lignende situasjon som deg, du får lærerike og inspirerende foredrag, god mat og underholdning.
HAR DU LYST TIL Å DELTA? Les mer på sarkomer.no / scan QR-koden.
Den Store Kuledagen arrangeres av Sarkomer i samarbeid med Sarkomforum for Sykepleie og Fysioterapi ved OUS – Radiumhospitalet
Tre generasjoner.
Sarkomen 1/2024
23
Profil
Tør å tro på noe og tør å gjøre det Ole Arild beskriver seg selv som en helt vanlig bonde fra Toten. Mange av hans opplevelser og erfaringer kan nok likevel høres litt over snittet spennende ut for dem som hører hans historie. Som tidligere FN- soldat, var han tilbake i Sør-Libanon på en arrangerte tur for veteraner og familiene deres da han plutselig ble akutt syk. Det viste seg at han hadde en svulst på over 2 kilo i buken. Tilbake i Norge fikk han beskjed om at var en GIST. I dag går han på rent livsforlengende behandling, men selv om han vet hva som kommer der fremme, er fokuset hans på å leve, nyte og sette pris på i dag.
FOTO: PRIVAT TEKST: CATHRINE MOEN-NILSEN
24
Veterantur i Libanon 15.mai 2019 var Ole Arild ute og løp én mil. Sammen med familien sin, var han tilbake i Sør-Libanon for å vise familien hvor han hadde vært utstasjonert for mange år siden. Dagen etter ble han akutt syk med oppkast. De andre i reisefølget var ute på tur, men selv om han ikke kunne være med, var han ute en tur for å se på gamle minner og ta litt bilder. Utover kvelden ble han bare dårligere og dårligere, og han mistenkte at det skyldtes heten og lite drikke. Morgenen den 17. mai var han så dehydrert at han var redd for om kroppen hans kom til å tåle belastningen. Familien fikk beskjed om at reiseforsikringen ikke gjaldt i Sør-Libanon, fordi det er vurdert som et farlig område, men Ole Arild har vært der mange ganger før og han visste at forsikringen skulle ha dekning. Da den endelige garantien fra forsikringsselskapet kom, gikk det slag i slag. Reiselederen deres som selv er libaneser, fikk tak i en privatlege for en militær i området, og da fikk Ole Arild raskt intravenøst. Legen kunne etter hvert kjenne at det var ett eller annet nederst på venstre side i buken. Det bar videre til sykehuset i Saida, 3 mils kjøretur unna i en gammel Toyota Landcruiser med dårlige fjærer på dårlige veier. Legen var redd han ikke kom til å overleve transporten til privatsykehuset der reiselederen hadde ordnet en plass til han. Vel fremme på sykehuset fikk Ole Arild mer intravenøst, og han ble med det mer stabil. De nærmeste i reisefølget og reiselederen var der også. Det ble tatt CT og legene så at det måtte en operasjon til. De tok også MR slik at de skulle få oversikt over mest mulig før operasjonen. Legen som møtte dem, var dedikert og svært oppsatt på å finne ut av hva som feilte Ole Arild. Da de opererte ham dagen etterpå, tok de ut en stor svulst på litt over 2 kilo og en liten fra tynntarmen. Etterpå fikk Ole Arild beskjed om han mest sannsynlig ikke hadde tålt belastningen fra akuttfasen eller operasjonen, dersom han ikke hadde vært så godt trent. Kort tid etter at han våknet fra narkosen var han oppe og gikk. Sønnen til Ole Arild eller junior som han blir kalt, ble igjen i Libanon, mens kona dro hjem til de 20 hestene de hadde på gården. Vi drev et ridesenter med rideskole, og du kan nesten ikke bare melde deg ut da, fortsetter Ole Arild. Enda så tungt det var for kona og svigerdatteren å reise, fant de ut at det var sønnen som kom til å håndtere dette best. Ole Arild ble liggende på sykehuset i 10 dager og i løpet av disse dagene opplevde han mer dramatikk da legene skulle ta et dren ut fra magen. Han fikk en kraftig blødning som de
brukte lang tid på å stoppe, og dermed mistet han veldig mye blod. Han minnes hvor vondt det gjorde, og hvordan sønnen ba ham om å ikke miste øyekontakten. Pappa skulle være med hjem. Det var Ole Arild helt enig i. Han tøyser med at om han hadde vært en katt, så hadde et liv til røket den dagen. Han kommer frem til at han egentlig bare har ett av ni liv igjen. Det var ganske ubeskrivelig å endelig gå ut av drosja her hjemme etter en lang og litt for begivenhetsrik tur, forteller han. Tilbake i Norge og tilbakefall Ole Arild og familien er glade i å gå fjellturer der det sjeldent er dekning. Tenk om det hadde skjedd der, funderer han. Når andre reagerer på at han ble så akutt syk akkurat i Libanon, svarer han faktisk; «ja, takk og pris for at det skjedde der». Han følte seg godt ivaretatt av varme og dyktige mennesker, til tross for en del kulturforskjeller, og sykehuset hadde svært høy kvalitet. Det eneste Ole Arild har å utsette, er at det ikke ble tatt noen biopsi av svulsten. Derfor var det ikke mulig å ta en mutasjonsanalyse, og dermed ble oppfølgingen i Norge rett og slett å vente på et tilbakefall. Med Glivec-behandling skal du vite at det er en mutasjon som reagerer, utdyper Ole Arild. Det var egentlig ikke før han var tilbake i Norge og ble sendt til Radiumhospitalet at han innså at han hadde fått kreft. Når han ser tilbake på bilder i ettertid, kan han se at han så mye rundere ut, men bortsett fra det, kom kreftdiagnosen som en stor overraskelse på den aktive mannen. I Norge var det lite å gjøre før det ble noe å gjøre. Han gikk derfor til kontroll hver tredje måned, for med tanke på størrelse og plassering på svulsten, regnet de med at tilbakefallet kom. Høsten kom og gikk der alt så bra ut, men han kjente alltid at spenningen bygde seg opp de siste ukene før CT. Ole Arild synes det er viktig å tørre og kjenne på det som er vanskelig, men siden de bare må vente uansett, ønsket han ikke å la det ødelegge. Julen ble feiret slik den pleide, og Ole Arild og kona hadde nettopp kommet hjem fra en ny reise i Sør-Libanon da telefonen kom i februar 2020. Uansett hvor forberedt jeg var, så visste jeg at ved tilbakefall, så er det ikke kurerbart. Det er kirurgi som kurerer det fullt og helt, resten er i kategorien uhelbredelig. Men jeg vil vite resultater på alle prøver, hva det betyr og hva det medfører for meg. Det er jeg som eier den informasjonen. En lege bare låner den og bruker den i jobben sin.
Det er mitt hovedbudskap til alle; ikke ha unnskyldninger for at du ikke har tid til å trene. Det går bare utover deg selv og dine nærstående.
Sarkomen 1/2024
25
Målgang halvmaraton i fjellet på Valdres i august 2023.
Beskjeden fikk han mens han var til kontroll for hjertet, og legen ville ha han tilbake på blodfortynnende på grunn av flimmer. Ole Arild spøkte med at han nettopp hadde fått vite at han hadde fått tilbakefall av uhelbredelig kreftsykdom, så det var mulig det var noe psykisk der. Han erkjenner at han sank godt ned i kjelleren da de ringte. Jeg kan åpne krana, tømme meg og få alle slags emosjonelle reaksjoner, men jeg tror det er det man blir sterk av, mener Ole Arild. Å stenge alt inne er en dårlig løsning, så jeg må rett og slett reagere og bli fullstendig slått ut, før jeg kommer sterkere ut på andre siden, fortsetter han. Det viktigste for ham er likevel humor.
rett i siden. Ole Arild ble liggende på bakken og rope, og heldigvis hørte kona ham inne fra huset og løp ut mens ambulansen ble tilkalt. Fire ribbein var sparket av og selv om smerten var intens med en gang, ga det seg raskt. På CT-bildene de tok for indre skader, oppdaget de at svulsten hadde begynt å vokse igjen. Nå virket ikke Glivec lenger, og Imitanib som er annenlinje har en gjennomsnittlig virketid på 7-8 måneder, forteller Ole Arild. Han fikk beskjeden på lokalsykehuset, og ble sittende igjen alene uten verken mer informasjon eller støtte. Det var mye å sitte igjen alene med, minnes han. Da han hadde fått dratt pusten, kom kona og hentet han. Ole Arild velger å se det positive i det, og tenker at det var hell i uhell at han ble sparket av hesten. Da ble dette oppdaget 6 uker før rutinekontrollen. Så hesten var fort tilgitt, ler han. I dag er hun omdøpt til diagnosehesten. Når du først havner på sykehuset er ikke Radiumhospitalet er dårlig sted å være, mener Ole Arild. Med ESBL smitte (antibiotikaresistens) får han alltid enerom. Og litt ekstra service, tøyser han. Han gjennomgikk en ny operasjon for å se om de kunne forlenge virketiden på Glivec, men det var ingenting de kunne gjøre. Ole Arild fikk valget om å bli med i et forsøk med studiemedisinen Bezuklastinib. Håpet er at han skal gå på den i 3 år til og så ta det derfra. Både han og
Du tråkker ingen på tærne om du ler av deg selv.
En diagnosehest og deltakelse i studie
Ole Arild ble satt på medisinen Glivec som hadde stor virkning. Den krympet svulsten raskt, før den holdt seg en lang periode. Så en mørk høstdag i 2023 under kveldsforing av hestene på gården kom han uheldigvis borti en av hestene med trillebåren, slik at hun skvatt og sparket ham
26
kona var enige i at det var et godt alternativ som det var verdt å prøve ut, og han startet på medisinen i desember 2023. Jeg er jo for gammel til å tegne livsforsikring, så det er ikke noe å hente for kona der heller, ler han. Nå går han på både Imitanib og Bezuklastinib. Ole Arild forteller at humøret steg da han fikk muligheten til å bli med, tross pillefobi og et nytt daglig inntak på seks store piller. Han tar også CT hver annen måned og blir tett fulgt opp på Radiumhospitalet med noen lokale sykehusbesøk innimellom, blant annet på grunn av mistanke om hjertesvikt og påfølgende utredning knyttet til det. Da måtte han slutte med begge medisinene for GIST en periode. Legen sa at vi er nødt til å være sikre. Vi kan ikke ta liv av deg med det som skal holde liv i deg, sier Ole Arild. Han merket det raskt, og har nå begynt på en redusert dose igjen, samt med andre medisiner for hjertet. Midt oppi alt dette, bestemte Ole Arild og kona seg for å avvikle rideskolen etter 20 år. Det var bedre å gjøre det nå, for vi så jo hvor maktesløs jeg var i vinter med ribbeinsbrudd og tilbakefall. Når du er 70 år er det grenser for hva du kan drive med, humrer Ole Arild. Men å rydde unna og selge vekk livsverket ditt er en ganske heftig jobb, fortsetter han. Vi har måtte beholde noen av hestene, for en tom stall er fælt, sier han. Det er ingen tvil om at det har vært en tøff vinter for Ole Arild og familien. – I vinter har jeg måtte jobbe med å få tilbake humoren, men det er utrolig mye du kan gjøre med vilje. Om kroppen og viljen er uenige, så er det viljen som bestemmer. Jeg lar meg selv få lov til å synes synd på meg selv, men det er ikke det som skal bestemme hverdagen min. Finn ting du setter pris på Fram til slutten av februar var Ole Arild mellomblond, men i dag er han helt hvit. Det er jo kjent at kreftmedisin tar hårfarge, men det eldste barnebarnet mitt på 13 år mente at det ikke var så farlig, for da hadde jeg gode anlegg til å være julenisse, smiler han. Ole Arild har også et barnebarn på 2,5 år, og forteller at når han er i nærheten, nytter det ikke noe annet enn å bli godt humør. Det er Beppa i alt. Han er kjempefin, smiler Ole Arild. Trening har alltid vært en stor del av livet til Ole Arild, og etter at han ble pensjonist har han brukt mye tid på triatlon og ultra-trail løp i terrenget. Jeg synes det er så moro når kroppen lystrer deg og at du får overskudd, forteller han. I dag går han mest, men han har likevel meldt seg på et ultraløp i Europa til sommeren. Et minne som er veldig sterkt for ham, er da han og junior nådde toppen av Rasletind i Jotunheimen, 7 uker etter at han våknet fra narkosen i Sør- Libanon. Han forteller at tårene rant og at han følte at det faktisk var mulig å få tilbake livet sitt. Det var perfekt, ler han. Han håper han kan være til inspirasjon ved å vise andre at man kan få til så ufattelig mye om man bare vil, enten det er å delta på Stafett for livet, komme tilbake på hesteryggen eller delta i gateløp slik som han har gjort.
Kunnskaper og innsikter han lærte av skolesjefen på Krigsskolen har fulgt ham hele livet, og særlig det å tørre å tro på seg selv. Han har også 20 års erfaring som generalsekretær i Norsk Kennelklubb, og har lært mye av å jobbe med mennesker. Selv om jeg vet sluttpunktet, er det i dag jeg kan ha det bra, sier Ole Arild. Jeg har satt meg noen store, positive mål nå som jeg vet hva som kommer til å skje hvis medisinene slutter å fungere. Det er å få oppleve at barnebarnet mitt starter på skolen om 3 år og det er å få lov til å feire gullbryllup om 4 år. Det skal jeg være med på, sier han bestemt. Legen har fortalt Ole Arild, at det skal de klare. Han tenker at selv om han har levd med dette i fem år, så er det verre for de nærstående å være rammet. Jeg har få fysiske plager i hverdagen. Kona mi er bare nødt til å vite, se og godta. Det er litt av en jobb altså, fortsetter han. Han er sjeleglad for studiemedisinen, men er bekymret for hva som skjer dersom den faktisk skal godkjennes i Beslutningsforum.
Til alle sykehus ellers sier jeg at jeg håper vi ikke sees igjen, men til alle på Radiumhospitalet sier jeg at jeg håper vi kommer til å sees mange ganger og veldig lenge. Det betyr at jeg lever fortsatt.
Det er ikke satt noen sluttdato for studien, men Ole Arild håper inderlig at den blir langvarig. Det er heldigvis et godt stykke frem i tid, og er det en ting som er sikkert, er det at han ikke har dårlig tid. Jeg håper andre kan ha glede av å høre min historie. Jeg har taklet dette. Da er det kanskje ikke helt umulig for andre å klare det heller, avslutter han.•
Ole Arilds diagnose: GIST (Gastrointestinal stromal tumor) er en av de hyppigst forekommende typene av bløt- vevssarkom, og er svulster som utgår fra bindevevet i mage- og tarmsystemet. Du kan lese mer om diagnosen på sarcoma.org.uk.
Page 1 Page 2 Page 3 Page 4 Page 5 Page 6 Page 7 Page 8 Page 9 Page 10 Page 11 Page 12 Page 13 Page 14 Page 15 Page 16 Page 17 Page 18 Page 19 Page 20 Page 21 Page 22 Page 23 Page 24 Page 25 Page 26 Page 27 Page 28 Page 29 Page 30 Page 31 Page 32Made with FlippingBook - Online catalogs