16
For til tross for at familien alltid har hatt en sunn livsstil, bestod hverdagen av mange stressende og lange dager på jobb før Morten ble syk. Morten tror de kanskje har senket skuldrene litt og at de har tenkt mer på å ta det med ro etter diagnosen. Kanskje alt stresset på jobben var medvirkende årsak til at jeg ble syk, spør han seg. De prøver også å holde seg aktive, men med mye dårlig vær på vinteren har de nå kjøpt seg ro-maskiner. Det eneste problemet er at han får gnagsår på albueleddet av bevegelsene. Det har Morten løst ved å få en ny protese som han kan ro med uten å få gnagsår. Den har mer lufting og en silikonhylse på innsiden hele veien, slik at han slipper å bli så svett på stumpen. Han gleder seg til å ta i bruk den nye protesen, og se hvordan den virker når han ror. Med en gang han hadde fått protese fikk han også laget en egen hånd for skistaver som satt på skistaven, mens han i dag har mer moderne staver med reim slik at han kan bruke den vanlige protesehånda si. For Morten har det vært mulig å finne gode løsninger som har hjulpet han å fortsette med både hobbyer og aktiviteter. Med et så aktivt liv med protese skulle en tro at Morten kanskje støtte på mye ubehag eller utfordringer, men han forteller at det eneste ubehaget han har med protesen er at han blir våt og klam på stumpen. Dette opplever han særlig når han jobber mye, og da forteller han at det er viktig å ta den av og tørke den, før han tar den på igjen. Og får han først gnagsår, så må han rett og slett bare slite med det, ha på fuktighetskrem og vente på at det gror. Ofte tar han av protesen av om kvelden slik at han får luftet, og om natta tar han den av. I tillegg må protesen må bare lades en gang i uka, og da holder den fort en hel uke. Pårørendeperspektivet Morten roser Liv Kristin for å alltid ha laget god, sunn og hjemmelaget mat. Hun har vært med på alle kontroller og hun stilte alltid opp for ham da han var syk. De har valgt å være åpne med både venner og familie hele veien, og i dag har de et svært reflektert forhold til perioden da Morten var syk. Morten er også veldig tydelig på at han ser hva Liv Kristin har stått i, og han tenker at hun faktisk nesten hadde det verre enn han på den tiden. Når han beskriver hennes timeplan, er det lett å forstå hvorfor han tenker slik. Liv Kristin jobba først fra klokka 7 til 15, før hun kasta seg i bilen, spiste i bilen og reiste på besøk til meg i Oslo hver dag da jeg lå på sykehuset. Så dro hun hjem igjen på kvelden. Dette var en strekning på 25 mil tur retur. Ofte var jeg nok negativ, og så satt hun i bilen og snakka med familie og venner som lurte på hvordan det gikk på veien hjem. Det var veldig tungt for henne. Som nærmeste pårørende var det hun som fikk
alle spørsmålene, forteller Morten. Han erkjenner selv at han var mye negativ da hun var på besøk, mens han tok seg mer sammen når andre slektninger kom på besøk. Du åpner deg mer for dine nærmeste og sier det du føler, tenker han. Både han og Liv Kristin synes det er viktig å ha med pårørendeperspektivet når Morten skal fortelle sin historie. På den tiden var det lite hjelp og støtte å få som pårørende, og da Morten begynte å bli bedre, var Liv Kristin på mange måter mer syk enn han. Hun forteller at hun husker en gang da hun satt på sykehuset og misunte ham poteter og saus og kjøtt, fordi hun selv aldri rakk å lage middag.
Det er mulig å være frisk i mange år etterpå, og jeg håper at andre kan se at det finnes muligheter selv om du får et sarkom.
Heller ikke de to guttene deres som var 15 og 19 år på den tiden, ble sett som pårørende, opplevde de. Gutta var mye alene, og selv om de var store nok til å klare seg selv, hadde de heldigvis besteforeldre som tok seg ekstra av dem mens Morten lå på sykehuset. De forteller at de to guttene i stor grad beholdt hverdagen hjemme; han eldste med å drive familiebedriften og han yngste med ishockey. På mange måter fikk de ikke være med, men samtidig møttes familien i helgene da Morten hadde helgeperm, og slik tenker de begge at barna fikk delta i pappaens sykdomsperiode. Ønsket om å dele Morten ønsker å dele sin historie for å vise andre at det finnes muligheter. Jeg mistet en hånd, men lever 26 år senere, sier han. Det er mulig å være frisk i mange år etterpå, og jeg håper at andre kan se at det finnes muligheter selv om du får et sarkom, fortsetter han. Hans råd til andre er å forsøke å tenke positivt, og å huske på at det går an å gjøre ting og tang uten en arm eller et bein. Jeg har vært heldig etter valget om amputasjon, og ved hjelp av dyktige leger på Radiumhospitalet. Jeg lever og vi nyter livet, hver dag, avslutter han. •
Mortens diagnose: Angiosarkom kan oppstå i bløtvev eller skjelettet, og er en veldig sjelden type sarkom. Du kan lese mer om diagnosen på sarcoma.org.uk.
Made with FlippingBook - Online catalogs