24
Veterantur i Libanon 15.mai 2019 var Ole Arild ute og løp én mil. Sammen med familien sin, var han tilbake i Sør-Libanon for å vise familien hvor han hadde vært utstasjonert for mange år siden. Dagen etter ble han akutt syk med oppkast. De andre i reisefølget var ute på tur, men selv om han ikke kunne være med, var han ute en tur for å se på gamle minner og ta litt bilder. Utover kvelden ble han bare dårligere og dårligere, og han mistenkte at det skyldtes heten og lite drikke. Morgenen den 17. mai var han så dehydrert at han var redd for om kroppen hans kom til å tåle belastningen. Familien fikk beskjed om at reiseforsikringen ikke gjaldt i Sør-Libanon, fordi det er vurdert som et farlig område, men Ole Arild har vært der mange ganger før og han visste at forsikringen skulle ha dekning. Da den endelige garantien fra forsikringsselskapet kom, gikk det slag i slag. Reiselederen deres som selv er libaneser, fikk tak i en privatlege for en militær i området, og da fikk Ole Arild raskt intravenøst. Legen kunne etter hvert kjenne at det var ett eller annet nederst på venstre side i buken. Det bar videre til sykehuset i Saida, 3 mils kjøretur unna i en gammel Toyota Landcruiser med dårlige fjærer på dårlige veier. Legen var redd han ikke kom til å overleve transporten til privatsykehuset der reiselederen hadde ordnet en plass til han. Vel fremme på sykehuset fikk Ole Arild mer intravenøst, og han ble med det mer stabil. De nærmeste i reisefølget og reiselederen var der også. Det ble tatt CT og legene så at det måtte en operasjon til. De tok også MR slik at de skulle få oversikt over mest mulig før operasjonen. Legen som møtte dem, var dedikert og svært oppsatt på å finne ut av hva som feilte Ole Arild. Da de opererte ham dagen etterpå, tok de ut en stor svulst på litt over 2 kilo og en liten fra tynntarmen. Etterpå fikk Ole Arild beskjed om han mest sannsynlig ikke hadde tålt belastningen fra akuttfasen eller operasjonen, dersom han ikke hadde vært så godt trent. Kort tid etter at han våknet fra narkosen var han oppe og gikk. Sønnen til Ole Arild eller junior som han blir kalt, ble igjen i Libanon, mens kona dro hjem til de 20 hestene de hadde på gården. Vi drev et ridesenter med rideskole, og du kan nesten ikke bare melde deg ut da, fortsetter Ole Arild. Enda så tungt det var for kona og svigerdatteren å reise, fant de ut at det var sønnen som kom til å håndtere dette best. Ole Arild ble liggende på sykehuset i 10 dager og i løpet av disse dagene opplevde han mer dramatikk da legene skulle ta et dren ut fra magen. Han fikk en kraftig blødning som de
brukte lang tid på å stoppe, og dermed mistet han veldig mye blod. Han minnes hvor vondt det gjorde, og hvordan sønnen ba ham om å ikke miste øyekontakten. Pappa skulle være med hjem. Det var Ole Arild helt enig i. Han tøyser med at om han hadde vært en katt, så hadde et liv til røket den dagen. Han kommer frem til at han egentlig bare har ett av ni liv igjen. Det var ganske ubeskrivelig å endelig gå ut av drosja her hjemme etter en lang og litt for begivenhetsrik tur, forteller han. Tilbake i Norge og tilbakefall Ole Arild og familien er glade i å gå fjellturer der det sjeldent er dekning. Tenk om det hadde skjedd der, funderer han. Når andre reagerer på at han ble så akutt syk akkurat i Libanon, svarer han faktisk; «ja, takk og pris for at det skjedde der». Han følte seg godt ivaretatt av varme og dyktige mennesker, til tross for en del kulturforskjeller, og sykehuset hadde svært høy kvalitet. Det eneste Ole Arild har å utsette, er at det ikke ble tatt noen biopsi av svulsten. Derfor var det ikke mulig å ta en mutasjonsanalyse, og dermed ble oppfølgingen i Norge rett og slett å vente på et tilbakefall. Med Glivec-behandling skal du vite at det er en mutasjon som reagerer, utdyper Ole Arild. Det var egentlig ikke før han var tilbake i Norge og ble sendt til Radiumhospitalet at han innså at han hadde fått kreft. Når han ser tilbake på bilder i ettertid, kan han se at han så mye rundere ut, men bortsett fra det, kom kreftdiagnosen som en stor overraskelse på den aktive mannen. I Norge var det lite å gjøre før det ble noe å gjøre. Han gikk derfor til kontroll hver tredje måned, for med tanke på størrelse og plassering på svulsten, regnet de med at tilbakefallet kom. Høsten kom og gikk der alt så bra ut, men han kjente alltid at spenningen bygde seg opp de siste ukene før CT. Ole Arild synes det er viktig å tørre og kjenne på det som er vanskelig, men siden de bare må vente uansett, ønsket han ikke å la det ødelegge. Julen ble feiret slik den pleide, og Ole Arild og kona hadde nettopp kommet hjem fra en ny reise i Sør-Libanon da telefonen kom i februar 2020. Uansett hvor forberedt jeg var, så visste jeg at ved tilbakefall, så er det ikke kurerbart. Det er kirurgi som kurerer det fullt og helt, resten er i kategorien uhelbredelig. Men jeg vil vite resultater på alle prøver, hva det betyr og hva det medfører for meg. Det er jeg som eier den informasjonen. En lege bare låner den og bruker den i jobben sin.
Det er mitt hovedbudskap til alle; ikke ha unnskyldninger for at du ikke har tid til å trene. Det går bare utover deg selv og dine nærstående.
Made with FlippingBook - Online catalogs