Sarkomen 1/2024
9
Hun føler det går overraskende bra med tre små hjemme som skal hit og dit og 100 % jobb i en annen by. Det er jo et mas uten like, humrer Anette, men jeg kan ha hjemmekontor to dager i uka og vi har en farmor som hjelper masse til. Jeg har vært helt åpen der, både på intervjuet og etter at jeg startet, for jeg hadde jo plutselig avtaler på Radiumhospitalet for eksempel. Da er det like greit at de vet hva som er greia, mener hun. De er veldig forståelsesfulle og legger til rette for meg, så jeg har virkelig kommet til det rette stedet, fortsetter Anette. I mentorskapsprogrammet holdt hun et avsluttende foredrag for bedriften som mentoren hennes jobbet i. Da var dette et tema hun tok opp. Det skal så lite til for bedrifter å tilrettelegge for at kreftoverlevere kan komme tilbake på jobb.
Anettes familie har alltid vært veldig aktive, og hun stod på slalåm i Alpene kun 3 måneder etter amputasjonen. I dag må aktivitetene tilpasses mer enn før, og fra å være vant til å kunne gjøre akkurat det hun vil hele tiden, må hun nå i større grad planlegge og prioritere. Jeg må disponere dagen ut ifra hvordan formen er på foten, og selv om jeg kan gjøre mye av det samme som før, må jeg begrense det mer, forklarer hun. Så livet er ikke noe dårligere, det må bare være litt annerledes. Man blir litt og litt tryggere for hvert år som går, og fra at kreften er det eneste jeg tenker på, kjenner jeg at jeg blir mer og mer rolig. Alle har sagt at det tar tid, og jeg ble ganske lei av å høre det, men jeg har jo erfart at det går bedre og bedre jo mer tid som går, sier Anette. Jeg må bare innse at dette er en lang prosess der jeg bare må kose meg med livet sånn som det har blitt, ta dag for dag og prøve å gjøre så godt jeg kan, avslutter hun. •
Det løsna helt for meg og var egentlig helt «life changing». Jeg fikk hjelp til alt fra fot og smerter til det mentale, og ikke minst til det å skjønne at jeg må balansere livet. Jeg kan ikke gi alt i alle ender.
Det er jo stort sett det alle vil, tenker hun. Hun tok også opp hvordan man kan snakke til folk som er sykemeldte, slik som for eksempel spørsmålet «hvor mye jobber du nå?». Det kan gnage litt på selvtilliten, for når folk spør om det føles det ut som de måler hvor frisk du er ut ifra hvor mye du jobber, fortsetter Anette. Jeg har egentlig prøvd å være med på det meste, smiler Anette. Hun har både vært med på kurs om fatigue og kurs om sarkom arrangert av Lærings – og mestringssenteret på OUS. Hun har også vært med på kurs som skal forberede henne på kontroller, og hun har vist og fortalt om sitt «sarkomarr» i Sarkomers kampanje #mittsarkomarr. Alt hun har gjort i denne sykdomsperioden er det stort sett hun selv som har funnet frem til eller pushet på for å få til, men hun har hatt en kreftkoordinator som hele tiden har vært tilgjengelig for spørsmål. De har Anette opplevd at gjerne kommer underveis, og da har kreftkoordinator vært god å ha.
Anettes diagnose: Epiteloid sarkom er en sjelden type bløtvevs-kreft. Den kan oppstå over hele kroppen, men er vanligst i hendene, armene, leggene eller føttene. Les mer om diagnosen på sarcoma.org.uk.
Made with FlippingBook - Online catalogs