– Det har på et vis vært vel- dig lett å være pårørende til Leif, fordi han selv er så positiv og tålmodig. Det har hatt mye å si for oss som var rundt ham. Like- vel var det vanskelig hele tiden å skulle holde masken overfor an- dre, og å tenke at dette skulle gå bra, sier Aase. Stort sett har Leif vært i god form, med unntak av når han har fått behandling. Da har Aase ofte vært med ektemannen for at han skal slippe å være alene, og for at hun som pårørende skal få infor- masjon som blir gitt. – Jeg har blitt møtt med sam- me verdighet som han som var syk. Vi har hørt mange skrekk- historier om hvor dårlig folk har blitt behandlet på sykehuset, men vi har ikke hatt det sånn. Hun har likevel følt seg litt hjelpesløs til tider. – Den som er syk har jo be- handlingene sine og konsentre- rer seg gjerne mest om det. Som pårørende fikk jeg henvendelser fra venner og kjente som lurte på hvordan det gikk, og jeg måtte jobbe og stelle hjemme som vanlig.
Å møte andre som også var pårørende har vært av stor verdi for Aase.
Det var likevel godt å gå på jobb for Aase. Flere av kollegene hadde også erfaring med sykdom blant sine nærmeste, og hun kun- ne snakke med dem om det som var vanskelig. – Det var godt å høre deres er- faringer, og at de hadde det likt som meg. Jeg kunne hente styrke der, sier hun. Leif har i tillegg fått prosta- takreft, men etter 67 strålebe- handlinger, holdes kreften i sjakk nå. I hverdagen tenker paret lite på Leifs kreftsykdom. – Så nærmer datoen for kon- troll seg. Hver tredje måned byg- ger det seg opp litt angst for om det skal gå bra også denne gan- gen, sier Aase.
20 L ymf e k r e f t b l ade t 1 / 2 0 2 0
Made with FlippingBook Annual report