20
Da Ole fikk diagnosen, isolerte han seg lenge. Han turte ikke å drikke alkohol på grunn av svulsten på levra og deltok stort sett ikke på festligheter. – Jeg var ikke med på noen ting, jeg orka ikke. Det eneste jeg gjorde var å jobbe og gå tur med hundene. Noen ganger dro vi på campingen, minnes han. Men så var han hos en ny lege i Bergen og plutselig fikk han masse informasjon om GIST. «Neida, dette er ikke farlig, dette går bra», var beskjeden han fikk. Endelig turte Ole å senke skuldrene; «Kan jeg få lov til å leve, jeg også?». Ole visste ikke om andre med sarkom, og tenkte nesten at han var den eneste i landet, med tanke på hvor sjeldent det er. Så fortalte den nye legen han om pasientforeningen og Sarkomdagen. I pasientforeningens lukkede Facebook-gruppe har han fått kontakt med andre pasienter, og noen har han til og med pratet med på telefonen. For to år siden deltok han på sin første sarkomdag i Bergen. – Jeg lo så jeg hadde helt vondt i magen av Christine Koht. Hun er tøff, mener Ole. Han husker hvor glad han var etterpå. – Det ga meg en vitaminpille og det forandret min situasjon å møte andre, fortsetter han. Ole har ikke pratet med noen profesjonelle om sine erfaringer og opplevelser, selv om han har fått tilbudet. Men det som har hjulpet han i alle årene han har vært syk er å være åpen med de rundt seg og å få lov til å hjelpe andre – enten det er økonomisk eller med et lyttende øre. Ole engasjerer seg også som bruker- representant for Kreftforeningen i Førde for å få mer informasjon som kreftpasient og for å kunne dele sine erfaringer.
– Jeg ønsker å dele min historie fordi jeg har hatt stor hjelp av å lese andres historier. Det ga meg håp å lese om folk som trodde livet var over, og så plutselig kunne de kjøpe seg hytte og se fremover. At man faktisk kan ha det bra lenge, utdyper Ole. Kanskje det kan bety noen for andre at jeg forteller min historie også? Hans viktigste budskap er at man må kose seg mens man kan. Ikke la ting vente. – Jeg er ikke redd før å dø, men jeg er redd for å ikke leve i den tiden jeg har her. Jeg er overbevist om at sjelen vår går videre når tiden vi har her er over, og det har også trøstet meg mye, spesielt etter at moren min døde, avslutter Ole.
– Jeg er ikke redd før å dø, men jeg er redd for å ikke leve i den tiden jeg har her.
Made with FlippingBook - PDF hosting