8
Lisa på Radiumhospitalet, klar for sine første skritt etter operasjonen. Etter at hun begynte å gå, ble hun hekta. Hun gikk i gangene hver dag, mens hun ventet på besøk og nådde rundt 4000 skritt daglig. Kirurgen og sykepleierne ble veldig imponerte!
var nå hun skulle dø, og samboeren ventet sine to lengste timer på at Lisa ble operert uten å vite hvorfor eller om hun kom til å overleve. Heldigvis gikk alt bra. Lisa var på Radium- hospitalet i 2 uker. Hun fikk god hjelp av fysioterapeut mens hun var der, men i ettertid har hun innsett at hun ikke var forberedt på hvor stor operasjonen faktisk var, og hva den betød for kroppen og psyken hennes. Det store operasjonssåret på magen hennes gjorde at hun ikke kunne bruke magen på 12 uker. – Det er vanskeligere enn folk tror. Jeg måtte få hjelp til alt fra å ta på sokker til å komme meg opp fra sofaen, ler Lisa. Hun fikk også tilbud om å snakke med en psykiater på Radiumhospitalet, men hun ville bare hjem. Hun sa at hun heller ville snakke med noen hjemme, uten å vite at det skulle ta et år å få time hos psykolog.
Det vanskelige i livet etterpå I hjemkommunen finnes det ikke kreft- koordinator, og det finnes bare én fysioterapeut. Samboeren til Lisa har tatt på seg en slags personlig trener-rolle for henne, fordi han har bred erfaring med trening. – Hadde det ikke vært for han, så vet jeg ikke hvor jeg skulle begynt. Man må rett og slett stå på selv når man bor på bygda, ler hun. Hun og samboeren trener styrke og går turer sammen. – Jeg har egentlig alltid følt meg ganske frisk. Og så får du slengt en sånn alvorlig diagnose rett i fleisen. Det er rart at man kan føle seg så frisk, men samtidig være så alvorlig syk. Det er skremmende, reflekterer Lisa. I dag går Lisa på Imatinib, og er halvveis i løpet på tre år. Hun tar CT to ganger i året, og blodprøver hver tredje måned. I fjor høst ble
Made with FlippingBook - PDF hosting