Det var vanskelig for ham å skjønne hva som var dag og natt. Ser på TV - i hvert vårt rom Han har ofte følt seg alene med søvnpro- blemene sine, fordi ingen andre i famili- en hadde noe lig- nende. Alt dette snakker vi om, der vi sitter. Og samtalen flyter lett og greit mellom oss to. Somnus-reporte- ren, som kom på kort varsel, og heders- mannen i lenestolen ved vinduet. Ole Andreas synes tydelig det er hygge-
bryte opp. Dog på én betingelse: At han får betale drosjen fra Nøtterøy til Tønsberg. Drev hundeoppdrett, solgte juletrær Fordi omsorgsboligen ligger «på bøgda» på Nøtterøy, ved siden av nedlagte Gipå sykehjem, er drosje en god transportløsning. Noe Søvnforeningen ellers ville betalt. Men Schweder står på sitt, han vil betale. Så følger han meg høflig ned. Passer også på at jeg kommer godt inn i bilen, og takker varmt og hjerte- lig for at Somnus kom. – Takk for at dere husker på meg! Så får drosjeturen til toget i Tønsberg en uventet vri: – Jasså? Du har besøkt Schweder? kommer det fra sjåføren. – Jeg har alltid kjent ham, for vi bodde begge i Årøysund. Han drev med hundeoppdrett, og solgte jule- trær. Vi fikk komme tidlig på høsten og merke de trærne vi ville ha. Så fikk vi følge dem mens de vokste, frem til at de ble felt. Var veldig fint å ha et Schweder-tre i stua i julen! Så fint, Ole Andreas Schweder! Vakkert at du huskes for mye lokalt – og at du som æresmedlem i Foreningen for Søvnsykdommer har skrevet ditt navn i gullskrift. For du er ikke glemt, skjønner du!
– Takk for at dere husker meg, sier Ole Andreas Schweder i Tønsberg , det første æresmedlem i Foreningen for Søvnsykdommer.
– Det kosta dyrt å duppe av, minnes han. Hva var dag og hva var natt? Ole Andreas forteller gjerne fra livet sitt – krydret med at han innimellom, i pur glede – gjentar at han er glad for at Søvnforeningen husker på ham. Han vedgår at han har følt seg litt glemt… – Jeg er født i Oslo, og begynte i før- ste klasse på Grefsen skole. Så kom tyskerne, tok Grefsen skole – og vi ble flyttet til Kjelsås skole. Noen år senere ble det Vestfold. Far hadde nemlig vært mye på Tjøme med sine foreldre, og likte seg så godt her nede. Han fikk det for seg at familien på fire burde flytte ut av Oslo, og vi kom hit i 50-årene, sier han. Familien slo seg ned i Årøysund på Nøtterøy, og som murer satte han og faren opp familiehuset der. Fagmannen orienterer i detalj om hvordan huset ble reist. Og huset står der stadig, og han er stolt over måten det ble bygget på. Men narkolepsien fulgte ham. Han husker at den ikke minst plaget ham da han var i militæ- ret i Nord Norge. Mørketid og søvn- problemer var en vrien kombinasjon.
lig med besøk: – Du vet, når vi har spist middag går hver til vårt for å titte på TV’n. Så sitter vi der, da, alene, og glaner på skjermen – uten å kunne prate sammen. Uten tvil, han er glad for selskap. – Må du nå et spesielt tog? spør han meg. Jeg svarer som sant er at det haster ikke, det går tog hver hele time fra Tønsberg til Oslo. – Fint, svarer verten, og samtalen går lett videre om dette og hint. Men på ett tidspunkt er det på tide å
‘’ 24
Ole Andreas Schweder roser betjeningen på omsorgssenteret der han bor. Han lager frokost og kveldsmat selv, og får all den hjelp han måtte ønske.
Narkolepsien var så plagsom at jeg kunne sovne mens jeg sto på en stige og arbeidet.
Ole Andreas Schweder
SOMNUS NR 2 - 2016
Made with FlippingBook Ebook Creator