D et største hinderet for å leve godt med søvnapné, er å finne en lege som faktisk hører på deg og prøver å finne ut hva som feiler deg. – Legene bør bli flinkere til å spørre, mener Beate Pellerud.
Legene tar ikke søvnpasienter på alvor
(Foto: Privat)
Stilte ikke spørsmål – Jeg har vært hos diverse leger. En av dem fant ut at jeg antageligvis skulle ha vært behandlet for stoffskif- tet for mange år siden, så det kan være litt komplekse årsaker til at jeg har vært trøtt og sliten, sier Pellerud. Men jevnt over føler hun at hun ikke ble tatt på alvor av legene. – Jeg synes mange flere leger bør bli flinkere til å spørre og undersøke litt mer. Det er så mange som lider av søvnapné. Da må de ha litt mer inter- esse for pasienten. Det er bare tilfel- dig at sykepleieren virkelig fattet interesse og gjorde det hun gjorde, konstaterer hun. Nå er Beate Pellerud mer opplagt, selv om formen fremdeles varierer. Søvnapné ligger nok til familien, mener hun – søsteren har det også, og moren snorket «som et helt sag- bruk», som hun sier. Men nå skal hun på sykehuset igjen og sjekke om hun – Jeg har fått god hjelp etter at jeg først kom på sykehuset og ble videre- sendt. Men det gikk på psyken til- slutt. Det siste året før jeg fikk CPAP, var jeg så utenfor om morgenen at en dag brente jeg hele magen min. Jeg sto opp om morgenen og tenkte: «Hvordan skal jeg klare å gå på jobb?». Så brygget jeg meg sterk te, også trenger en operasjon. Forklaringsproblem
– Han sovnet på sekundet, og han sov så dypt at han ikke hørte noe. Ikke snorket jeg så mye heller. Det var kanskje litt dumt, smiler hun i ettertid. Konstant sliten Beate Pellerud arbeidet på apotek, og var sliten. – Det er jo ikke akkurat noe gamle- hjem. Jeg tenkte at det måtte være jobben som sugde kreftene ut av meg, men lurte på hvorfor jeg var konstant sliten. Så tenkte jeg på alle andre ting – om det var noe psykisk, eller andre sykdommer, forteller hun. Redningen kom tilfeldig, da hun var på sykehuset hjemme på Kongsvinger i fjor høst, i håp om å få hjelp til å gå ned i vekt: – Jeg har jo lagt på meg mer og mer med årene, forteller hun – det henger ofte sammen med søvnapné. – Sykepleieren der begynte å stille de rette spørsmålene, blant annet om snorking og om jeg sov dårlig. Det satte henne på sporet, og da satte hun meg opp på time så jeg kunne ligge over og få sjekket om jeg hadde pus- testopp. Det viste seg at hun hadde drøye 25 pustestopp i timen. Nå har hun fått CPAP for å holde pusten igang gjennom hele natten. Da hun først møtte en sykepleier som stilte de rik- tige spørsmålene, gikk alt raskt.
Georg Mathisen tekst
Arne ventet 29 år før han fikk en CPAP som passet. Sigmund føler at han ikke blir hørt på sykehuset. Beate fikk ikke vite hva som gjorde henne sliten og uopplagt før hun ble 51 år. Ken-Arild fikk beskjed om at han måtte vente et halvt år bare på å bli undersøkt, selv om han allerede hadde gått sykmeldt i fire måneder. Legene spør ikke De er bare fire av de mange som har delt historiene sine på sosiale medier de siste månedene. Felles for mange: De går i mange år uten å ane hva som feiler dem. Legene lar være å stille de helt enkle spørsmålene og å henvise dem til den enkle undersø- kelsen som kan gi svar, gi dem det aktive livet tilbake og hjelpe syk- meldte ut i jobb. – For min del vet jeg ikke riktig når det startet, men jeg kjente for sikkert 20 år siden at jeg begynte å sove mye mindre og var mer og mer sliten, for- teller Beate Pellerud. Søvnapné var ikke i tankene hennes på den tiden. Mange av dem som har søvnapné, kommer seg til legen fordi de har en ektefelle eller samboer som sier fra om snorking og pustestopp, men det hadde ikke Beate Pellerud.
36
SOMNUS NR 1 - 2014
Made with FlippingBook Online newsletter maker