GRAVEL FLANDERN
portens mekka, Flandern. – Grussykling har blitt en trend, ikke bare i USA, men i Europa også. Men de fleste syk- lister som reiser til Belgia, kommer fortsatt for å oppleve de kjente brosteinsbakkene til Ronde van Vlaanderen eller Gent-Wevelgem, og ikke nødvendigvis på grunn av grusveiene våre. Noe som egentlig er litt morsomt, fordi i gamle dager, da klassikerne ble grunnlagt, var de fleste av veiene i Flandern faktisk grusveier. Brosteinsbakkene ble rett og slett tatt inn i løypene for å gjøre ritt som «De Ronde» hardere, ettersom mange av veiene etter hvert ble asfaltert. På dagens tur reiser vi på mange måter tilbake i tiden, sier Dries og smiler lurt. Vi ruller østover, gjennom byen Aarschot, der «Dwars door het Hageland» pleier å starte, og kommer raskt inn på maleriske grusveier som brukes i proffrittet. Grusen her er så hvit og finkornet, at den sannelig minner om den i Toscana. I front av vår lille gruppe sykler Eduardo og Fabio, to karer som ikke kunne vært mer ulike. Mens Eduardo, en semiprofe- sjonell grusrytter fra Madrid er spinkel og glattbarbert, er Fabio fra Veneto i Nord-Italia en koloss av en rytter. Stor, kraftig og med et skjegg så tjukt og mørkt at selv proffrytteren Geoffrey Soupe hadde blitt misunnelig. Den spansk- italienske duoen legger seg i selen og drar opp farten i gruppen. Forbi kultivert våtmark og stadig langs elven Demer, sykler vi østover, til vi kommer til den lille landsbyen Testelt. Hadde vi her fulgt elven motstrøms, og ikke vendt mot sør, hadde vi etter hvert kommet til Diest, byen med det berømte citadellet, der Uno-X-rytteren Rasmus Tiller har avgjort Det er ikke fjellene Belgia er kjent for, så et utsiktstårn er en morsom løsning for å få litt oversikt over landskapet.
«Dwars door het Hageland» to ganger i sin favør.
en slurk fra drikkeflaska og nyte Flanderns frodige jorder ovenfra. – Det här är jätteroligt, sier Roberto etter å ha steget ned fra himmelen igjen. En sån här liten tur är det perfekta sättet att fira Sveriges nationaldag, legger han til. – Feirer dere svensker med bare vann? erter jeg Roberto – Nej, vi tar väl oss en liten belgisk öl på det va? Jag tror ju inte att de har någon svensk på lager just här, flirer han. Vi klikker oss inn i pedalene våre og tar fatt på de siste to milene av turen. Fra Tielt- Winge sykler vi i en stadig sikksakk på grus- og landbruksveier nordover tilbake til Aar- schot igjen. Løypa tar så mange uventede retningsendringer, at selv lokalkjente Pieter og Dries må smugtitte på GPSene sine av og til. En time senere er vi så tilbake ved sykk- elsenteret i Tremelo. Mens Roberto tester sykkelkross-traséen rett utenfor, sitter jeg allerede på takterrassen til cafeen «Velo» og nyter en iskald Duvel. Jeg smiler. Kan grus- sykling virkelig være så gøy? – Heja Sverige! Gratulerer med dagen! roper jeg ned til Roberto. Men han hører ikke. Han er opptatt med å finne det perfekte sporet gjennom hindrene.
Selv om det har regnet mye dagene i for- veien, er grusveiene knusktørre. Støvet fra veien blander seg med saltet i våre ansikter og lar oss se ut som ekte rittsyklister. I en lang rekke bak Eduardo og Fabio følger først Roberto, så Dries, Pieter og så de andre. Etter drøye tre mil kommer vi til løypas kanskje mest spektakulære punkt. På toppen av et lite skogholt reiser seg Vlooyberg-tårnet, en elleve meter høy stålkonstruksjon; utkikks- punkt og modernistisk kunstverk i ett. «Trappen til himmelen», slik lokalbefolk- ningen kaller tårnet, gir oss anledning til å stoppe opp, spyle ned grusen i munnen med
Dwars door het Hageland Avstand: 55 km Varighet: ca. 2,5 timer Underlag: Grus, tettpakket jord, brostein og asfalt Vanskelighetsgrad: Lett Mat & drikke: Eetcafe Velo, Balenbergstraatje 11, 3128 Baal
# 56 GRUPPETTO 67
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease