GRAVEL FLANDERN
«På sporet av den tapte tid»
Neste morgen møter jeg Roberto utenfor hotellet vårt i Leuven, den kjente uni- versitets- og sykkelbyen i provinsen Flamsk Brabant, der det i 2021 ble avholdt landeveis- VM og der Mathieu Van der Poel i høst ble kåret til verdensmester i grussykling. Foran oss ligger en åtte mil langt eventyr be- stående av både grus, skogsstier og brostein i akkurat samme løype som den neder- landske storsyklisten holdt lekestue med konkurrentene. Mens jeg er supergiret på å utforske nye veier og ny natur, er Roberto noe mer avmålt. Hva er gærent kompis, vil jeg vite, når vi denne formiddagen side om side ruller ut av byen? – Idag gäller det att vara på defensiven. Jag har bara nio fungerande fingrar. Ett finger är kaputt. Så jag måste vara lite försiktig, inn- rømmer Roberto lavmælt, men flirer samtidig, velvitende om at det i sykling frem- for alt gjelder å ha gode bein. Etter en klønete velt i CX-løypa på «Sven Nys Cycling Centre» i går ettermiddag er det nok ikke fingeren til Roberto det går dårligst med, men egoet. Belgisk skog – Dette er noen av de eldste skoger vi har i Belgia, forteller vår guide Dries og peker på den overdådige løvskogen på begge sider av en grusallé midt i nasjonalparken. – «Brabantse Wouden» er et 46.000 hektar stort naturreservat som kombinerer egentlig tre skogsområder; Hallerbosskogen, Zoniën- skogen og Meerdaelskogen. Zoniënskogen Nasjonalpark «Brabantse Wouden Avstand: 80 km Varighet: ca. 4 timer Underlag: Grus, tettpakket jord, brostein og asfalt Vanskelighetsgrad: Middels Mat & drikke: The Lodge, Markt 6, 3080 Tervuren
kan dateres tilbake til den siste istiden i Eu- ropa, mens Hallerbosskogen og Meerdael- skogen er minst tusen år gamle. Er ikke det fantastisk å kunne oppleve såpass gammel naturskog fra sykkel? spør han retorisk. Imponerende størrelse på de majestetiske eike- og bøketrærne vi ruller forbi. Her og der bryter sola gjennom det tette løvverket og skaper et fasinerende sceneri av lys og skygge. Federico og Olga i front av vår lille gruppe ser ut som Hans og Grete i Grimms eventyr, idet de stadig sykler lenger innover i skogen. Blant disse tusen år gamle trærne kjennes det som om tiden har stått stille. Et nettverk av gjengrodde stier og eldgamle hulveier leder oss omsider ut av Meerdael- skogen, og over til et mer åpent landskap. – «Brabantse Wouden» er som et lappeteppe av mange små enger og åkere som knytter de enkelte skogsområder sammen, forklarer Dries. – Også dette er Flandern, legger han til med stolthet i stemmen. Løypa vi er inne på nå endrer retning kon- stant. Den går på kryss og tvers av jorder, slynger seg langs med små vassdrag og ruller over koller og ned skråninger. «Hulden- berg» leser jeg på et veiskilt og kommer plutselig på at klatresterke puncheurer hvert
år i starten av april, når brosteinsklassikerne er over, men ardennerklassikerne fortsatt lar vente på seg, bruker nettopp dette området til å måle krefter i klassikeren «Brabantse Pijl». Vi fortsetter vestover inn mot Zoniënskogen og kommer etter hvert til Tervuren-parken, som med sine elegante og velstelte franske hager og blomsterbed står i sterk kontrast til naturen vi så langt har opplevd i dag. Etter tre timer i sadelen er alle oss skrubbsultne og Dries loser oss derfor til det første brasseriet han oppdager i Tervuren. Her bestiller han «Croque monsieur» til hele gjengen, fransk- mennenes versjon av et fyldig ostesmørbrød, og plasserer Roberto på enden av bordet, bare i tilfelle han skulle få lyst på noe saus. Langs store jorder full av rød valmue tar vi oss nordover og passerer flere tettsteder som alle vitner om belgiernes fascinasjon for
sykling. På fasaden til en liten kirke i Korbeek-Dijle for eksempel hilser en
monumental jente med veivende flette på sykkel. Inn mot Leuven spurter vi opp de mange brosteinsbakker, beundrer byens his- toriske rådhus og kommer til slutt inn på hovedgaten, der Mathieu Van der Poel i høst feiret sin første verdensmestertittel i grus- sykling. Senere på kvelden, når vi på ett av byens utallige utesteder sitter sammen ved kebab og rødvin for å oppsummere dagen, er humøret til Roberto på topp. Han synger italienske viser og fremfører etter hvert den svenske vinnerlåten til Eurovision Song Contest fra 1984 «Diggi-loo Diggi-ley». Alle oss titter på ham og ler. Stemningen blant oss har aldri vært bedre.
68 GRUPPETTO # 56
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease