– Trond og jeg er besøker familie på julaften, og er kanskje også ute sam- men første juledag. Det er nesten alt, i løpet av hele året. Trond og hunden vår må også dra alene til hytta i Etnedal. Jeg makter ikke den lange reisen. Og når det er harejakt i sep- tember drar de to av gårde igjen, for- teller Laila, sindig. Hun kommer seg heldigvis litt ut og rundt i en egen bil, «som NAV har betalt». Inkludert gratis handicapparkering. – Hva er ditt største savn? – Å være mere våken! Jeg kan leve med alt det andre. Selv at jeg har fått grå stær på grunn av kalsiummangel, svarer Laila, før hun legger til: – Jeg tror det er umulig å forestille seg hvor kjedelig et slikt liv er! Kjempeflink med håndarbeid Til alt hell har Laila et stort talent når det gjelder å bruke hendene. Hun strikker og hekler, og hun gjør alt håndarbeidet usedvanlig pent. Det er nesten ikke til å forstå at hun får det til. Ofte uten mønstre, bare kompo- nert i eget hode. Noe lager hun på bestilling, annet beholder hun og pynter med hjemme. Det er virkelig imponerende å se hva hun får til den korte tiden hun er våken. Og de få timene hun har øynene åpne kan ikke bare brukes til strikking og hekling i sofaen – hun må også få behandling i Moss. En følgeskade, et kronisk sår på benet, holdes i sjakk med lysbe- handling. Hun trenger i tillegg fysio- terapi for ryggen. For å komme seg litt ut går hun på et kurs i porselensmaling, som varer i fire timer, én gang i uka. Hun klarer i beste fall halvannen time, så tar kreftene slutt. Alt hva det begrensede livet innebæ- rer har hun beskrevet på elleve sider, kalt «Litt av historien», som jeg får med meg. Et sterkt og ærlig doku- ment, om hennes tragiske fall i helse og livsstandard. I alt hun har skrevet (og hun er flink til å skrive!), går det fram at hun til tider har følt hun nærmest er blitt tynt på krefter hun faktisk ikke har. Laila er oppfordret til å trene, men klarer ikke å tøye grensene lenger. Hun har allerede tøyd dem så langt, at hun en gang falt sammen, uten å greie å
Her er Laila ved siden av en festlig klovn hun har strikket. På veggen bryl- lupsbilder fra 1991, og en tavle med medaljer fra turmarsjer, noe hun drev aktivt med før. Nå sliter hun med å gå til postkassa.
Laila er helt tydelig på dette. Hun var fortvilet og frustrert over diagnosen. – At jeg liksom skulle være skyld i mine plager selv? Hallo! Det hun så fikk kastet på seg, for at kroppen hennes skulle kunne holde det gående, var at hun måtte bli en storspiser – av piller. Mest thyroxin, som hun en tid var oppe i 160 tablet- ter av om dagen. Hva hun totalt spi- ser daglig vises på bildet Laila selv har tatt, som er med i denne reporta- sjen. De fargerike pillene i den lyse- blå skålen er hennes daglige medisin- dose.Inngrepet som skjedde i 1992 ble starten på en milelang sykehisto- rie, som kunne tatt knekken på noen hver. Men ikke Laila. Hun er en rolig dame, som heller bruker de få kref- tene hun har i sin våkne tilstand til å
få mest mulig ut av tiden. Men at det å være så lite våken ble et brutalt inn- grep i hennes og Tronds liv, det sier seg selv. Hun tenker mye mannen sin og den kona Trond fikk. Laila er svært takknemlig for at ble sølvbryl- lup i september. Rakk ikke å bli foreldre Fra operasjonen for 24 år siden gikk det raskt mot sykmelding – og senere uføretrygd. Laila har ikke kunnet være i arbeid etter at søvnen over- mannet henne tjue timer hvert eneste døgn. Hun tar også fort med én set- ning, som ikke utdypes: – Trond og jeg rakk heldigvis ikke å få barn. Hva hun og Trond ellers rek- ker i fellesskap, er rett og slett bare et par opplegg i året.
33
SOMNUS NR 3 - 2016
Made with FlippingBook Online newsletter