Marianne Brodtkorb møter Lymfekreftbladet i det nye sykehusbygget til Radiumhospitalet, få dager før hele lymfekreftavdelingen skal flytte inn der.
om hjemme. Møter med pasienter kan sitte i lenge. Derfor ble hun ekstra glad for å høre begrunnelsen for at hun fikk Lymfomprisen, som handlet om hvordan pasientene opplever henne. Det som skjer i møtene med pasienter og pårørende på legekontoret, er noe av det viktigste som skjer på sykehuset, og samtidig noe av det som er aller mest usynlig, mener hun. - Det er den delen av jobben som engasjerer meg aller mest. Men det synes ikke på noen statistikker. Det synes som regel ikke i forskningsrapporter. Det synes ikke i drifts- og kvalitetsmålene som sykehuset har satt opp. Det er vanskelig å måle. For oss leger er det en stadig dragkamp mellom det å være i det rommet, og kravene om å se til pasienter hver halvtime og ha så og så mange
samtaler på poliklinikken. Det er ikke alltid disse kreftene drar i samme retning, forklarer hun. - Så det å få en liten støtte i at det er viktig, og føle at det blir sett, det var veldig fint. Skuldrene hennes er tilsynelatende lave, flyttesjauen tatt i betraktning. Men den er godt planlagt, forsikrer hun. Dessuten var nettopp dette rolige lynnet noe av det som ble trukket fram da hun ble hedret med Lymfekreftforeningens høyeste utmerkelse uka før.
26 Lymfekreftbladet 3/2024
Made with FlippingBook flipbook maker