Skaane, Johnny Sæther og Bjørn Stenersen.
nå avdøde Bjørn Stenersen. Jeg savner han fortsatt.
Jeg husker også at vi kjørte med 19 mm dekk med 14 bars trykk. Det var ikke mye snakk om komfort, og vi var skråsikre på at steinharde og så tynne dekk sommulig var det raskeste. Nå med 28 mm og 6-7 bar er vi adskillig klokere på det området, humrer Stig. En annen ting er klærne. Her har det skjedd mye. Regnjakkene vi brukte den gang var som å sykle med fallskjermen slått opp. Gruppetto: Du syklet på en tid det kom mange unge og lovende sterke norske ryttere. Vant du mye som ung rytter? Stig: - De første årene til jeg ble 17 gikk nokså lett. Jeg vant mye av det jeg stilte opp i. Det var mange gode ryttere som var sterke konkurrenter. I juniorklassen ble det jevnere og det tok noen sesonger før jeg hevdet meg like bra igjen. Så ble det landslagsplass og den første store internasjonale triumfen var lagtempogull i nordisk som junior. Samme år ble det NM-sølv i lagtempo. Gruppetto: Fortsatte framgangen i seniorklassen? Stig: - Overgangen til seniorklassen ble tøff, men resultatene kom etter hvert. I 1990, som andre års senior forlot jeg moderklubben IK Hero og gikk til CK Nittedal. Året etter gikk jeg til Glåmdal/Nittedal Elite som da var den beste norske klubben. De drev profe- sjonelt og vi hadde nok tidlig på 90-tallet bedre budsjetter enn dagens fleste norske kontinentallag. Utenlandsopphold med trening og konkurranser kunne vare i tre måneder og det var orden på alt, med støtteapparat, utstyr, hoteller osv. Den tidligere meget gode rytteren Torleif Andersen var landslagstrener. Han lærte jeg mye av. Samholdet blant oss ryttere var veldig bra og vi fikk mange gode re- sultater. Jeg ble også veldig god venn med
VM-bronsen spesiell Gruppetto: VM-bronsen er kanskje den du setter høyest? Stig: - Ja, det er det. Vi trente mye på det
Gruppetto: Det ble mange gode resultater i de årene? Stig: - Ja, det gikk bra i mange år, med syv norske mesterskap, fem sølv, fire av dem
“Vi syklet etter teorien om at ”tid tapt i starten” tar man aldri igjen. Det ble allikevel noe optimistisk og vi startet nok litt for raskt og tapte sannsynligvis sølvmedaljen på det.” S TIG K RISTIANSEN
bak tempospesialisten Steffen Kjærgaard, og tre bronsemedaljer. Jeg mener at det ble seier i 38 norske cupritt. Det ble ett gull og to sølv i nordisk og VM-bronse i lagtempo i 1991 sammen med Roar
og jeg husker fortsatt tiden, 157,39. Over 50 km/t i snitt. Ved vending hadde vi over 53 km/t i snitt. Vi syklet etter teorien om at ”tid tapt i starten” tar man aldri igjen. Det ble allikevel noe optimistisk og vi startet nok litt for raskt og tapte sannsyn- ligvis sølvmedaljen på det. Den gang kjørte vi 100 km, to tøffe timer. Vi var fire godt trente gutter, alle med bra tempostyrke og vi var samkjørte. Utstyret var etter forholdene bra, med temposykler med bøyler som ikke var skrudd helt fast slik at vi kunne justere litt på sittestillingen underveis. UCI hadde ikke kommet helt i mål med reg- lene når det gjelder sittestilling. I dag er regler for sittestilling langt strengere. I de olympiske sommerleker i Barcelona 1992 syklet amatørsyklister og proffer sammen. Det ble 11. plass på lagtempoen. I de største internasjonale rittene har jeg ikke plasseringer øverst på pallen, men jeg havnet ofte på plassene mellom fire og syv. 12. plassen sammenlagt i det kjente, franske etapperittet Tour de l´Avenir var bra. (Som for øvrig Tobias Foss vant i år) På 13. kom ikke ukjente Lance Armstrong, Bjørn Stenersen ble nummer 14 og rus- seren Jevgenij Berzin 15. Berzin vant for øvrig Giro d´Italia og Liège-.Bastogn-Liège i 1994, ble nummer
Stig på vei til NM-gull i gateritt som Bjørvinrytter.
# 32 GRUPPETTO 27
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease