Sykkeltur
Hedmarksvidda
1
2 3 4
HC
en spesiell teltplass, og finner de aktuelle kvadratmeterne ganske tørr og flat lyng, bare ti meter fra stien. Jeg rekker et besøk i utsiktstårnet, laget oppe rastebua på selve Gitvolatoppen. Høyden her er jo egentlig beskjeden, men utsikten er fenomenal. Blåne lyser bak blåne, fjellene ligger i et skimrende mykt rosa kveldslys. I øst skimter jeg rekker av store vindmøller, det må være på Ulv- sjøfjellet vest for Osensjøen. Er dette framtiden for norsk natur, vindmøller på alle fjell, for å leve «grønt»? Langt i nord ser jeg et fjell som hever seg over alle, kanskje er det Alvdalssølen? Det slår meg at selv om jeg har til- bragt mye tid på tur i fjellet er det veldig få av åsene, viddene og åsene rundt meg jeg har besøkt. Så mye flott natur – så liten tid… Brumundkampen Neste dag fortsetter jeg sti på nordsiden, mot Snippkoia og Brennsetra. En ny utfordring dukker opp. Selv om vi snart skriver St. Hans, er det tydelig at snøen må ha gått her bare for noen få dager siden. Stiene er til dels søkkvåte og tunge. Å sykle mer enn noen korte strekk er bare å glemme. Lenger ned i skogen kommer jeg til mange felt med dyp og mer eller mindre råtten snø. Pøver å liste meg over og unngå å gå gjennom, men det ender med baksing og sleping av sykkelen følger. Å oppsøke stier litt utenom all- farvei og teste grenser for hvor man kan sykle er noe som har preget sykkelinteressen min. Å glede seg til en ny sti i helt nytt område, og så komme dit og opp-
mennesker som ble henrettet for hekseri mellom 1570-årene og 1695. Ved Gitvola seter er det satt opp diverse interessante infoskilt om hekseprosessene. Jeg funderer på hvordan det er mulig å sette levende folk på et bål, hvordan kan man rasjonalisere en slik handling ovenfor seg selv? Var dette datidens sirkus, kom folk for å se på som underholdning, som et brutalt «event»? Noe av de sprøeste er at deler av heksepro- sessene skjedde i det som er kjent som «opplysningstiden», en del av Europas intellektuelle historie der vitenskap, fornuft, frihet, toleranse og framskritt ble inn- satt som nye idealer og auto- riteter. Hardt til Gitvola Åtte hundre og femti meter er kanskje ikke rare fjellet. Men å komme seg til toppen skal vise seg å bli en skikkelig utfordring. Etter flere ganske lette kilometer langs Yksensjøen fram til Gitvola seter, er det brått slutt på veien. Stien mot toppen er så bratt at man kan bare glemme å sykle en meter når man kommer med en tursykkel. Tror nok også de fleste elektriske fulldempere ville slitt med å komme fram i dette stei- nete bratte terrenget med gammel storskog, digre falltrær og røtter. Dette er ikke «trilling», men dytting, lemping og løfting av sykkelen. Etter en kilometer med jobbing flater det ut, grana erstattes lang- somt av fjellbjørk og jeg begynner å få utsikt sørover. Det er smått med vann rundt toppen, men en myrpytt får duge når man er tørst nok. På forhånd var jeg tipset om HC
På toppen av Gitvola (852 moh.) er det et kort parti med skikkelig smooth sti.
dage at den i virkeligheten er helt træsh, er alltid en nedtur. Men slikt kan man jo ikke vite på for- hånd. Det er bare ved å dra ut å prøve selv at man finner gråstein – men også av og til gull. Neste gang, kanskje, finner jeg grom- stien… Grusveien ved Brennsetra er et anleggsområde, veien er nylig be- lagt med grov løs grus. De relativt ferske hybrid/gravel-dekkene jeg har satt på, med 45 millimeters bredde, kommer her til sin rett. Jeg kjører et ganske lavt trykk,
42 GRUPPETTO # 37
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease