Det startet i 1907 De første rytterne man vet ble ansatt som rene hjelperyttere, var Jean Dargassies og Henri Gauban. Under Tour de France 1907 kjørte de for Henri Pépin, som lovet dem samme beløp som førstepremien hvis de hjalp ham fra restaurant til restaurant (matstasjoner på den tiden). Det var ikke om å gjøre å komme først til mål. På etappen fra Roubaix til Metz tok brukte de for eksempel 12 timer og 20 mi- nutter lenger tid enn vinneren Émile Georget. De var likevel langt fra sist - og
dommer, den kjente Henri Des- grange, grunnleggeren av Tour de France ville diskvalifisere ham for å ha brutt regelen om at man ikke kunne motta hjelp. Desgrange hadde ingen bevis og fryktet at Brocco ville appellere til det nasjonale sykkelforbundet, Union Vélocipédique Française. Han begrenset seg i stedet for å henge han ut i sin egen avis, L'Auto, hvor han skrev med store typer: “Han er ikke en verdig deltaker i Touren, han er ikke noe annet enn en hjelper som ikke er tøff nok til å kjempe om seier.”
Ferdi Kubler (t.v.) og hans meget lojale hjelperytter, Emilio Croci Torti. Her hjelper han Kubler med en punktering under Tour de France 1950, hvor han vant og ble den første sveitsiske vinner av Touren.
dommerne var maktesløse da det ikke var tidtaking, men plasseringspoeng som av- gjorde seieren, både sammenlagt og på de enkelte etapper. Hastigheten syklistene hadde betød derfor ikke noe. Det var derfor unødvendig å sykle fortere enn det som var nødvendig da det var plasseringen som var viktig. Da kunne de bare la ryttere som ikke kunne passere i sammendraget vinne med så mye de ville uten at det fikk betydning. Dom- merne måtte uansett vente på alle.
Brocco startet i seks utgaver av Tour de France mellom 1908 og 1914, men kom aldri gjennom alle etappene. I 1911 vant han riktig nok en etappe, men paradoksalt nok var det denne utgaven av Touren som forårsaket at han var den første som ble kalt hjelperytter. Broccos sjanser til gul trøye i 1911 endte da han gikk på en solid smell i klatringen til Chamonix. Sammenlagtmulighetene gikk tapt, og dagen
Neste morgen svarte Brocco Desgrange med: “I dag, monsieur, skal vi gjøre opp regn- skapet, se hvem som har rett, og hvem som gir alt.” Han vant etappen med 34 minutter. Desgrange fulgte etter ham og Gustave Garrigou i den den gule trøya, da de klatret Tourmalet. “Er det forbudt å klatre Tourmalet med ham?” Ropte Brocco til Desgrange i dom- merbilen. På det neste fjellet, Aubisque,
syklet han fra Garrigou, passerte Paul Duboc, som hadde blitt for- giftet og lå i grøfta og vred seg i smerter, og la seg i front med etap-
“Selv om domestiques, eller hjelperyttere som det kalles lenge hadde vært akseptert i andre løp er dt ikke aktuelt her. Touren skal være verdens tøffeste, og kun bestå av individuelle ryttere ,” Henri Desgrange
De første tiårene i Tour de France for- bød lederen Des-
grange samarbeid mellom rytterne, men Pépin fikk ingen innvirkning på resultatet da han brøt på femte etappe. Hjelperytter som jobb Ordet ble først brukt som en fornærmelse mot den første kjente hjelperytter, Maurice Brocco, kjent som Coco, i 1911.
etter tilbød han seg å hjelpe andre ryttere, noe han allerede var kjent for å gjøre. På den tøffe etappen dagen etter sto François Faber i fare for å bli kastet ut da det så ut til at han ikke ville klare tidsfristen, og de to kom til en avtale. Brocco ventet på Faber og lå i front og tauet hele veien til mål, og med dette klarte han så vidt tidsfristen. Arrangør og sjefs-
pelederen Émile Georget. Desgrange fulgte fortsatt tett på i dommerbilen. “Alors, quoi,” ropte Brocco, “har jeg lov til å sykle med Georget?” ropte han sarkastisk til Desgrange. For å vise hvor sterk han var, og ikke minst hans innstilling, rykket han fra og vant etappen. Han mente han hadde bevist et par ting for
# 37 GRUPPETTO 59
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease