MARER I TTET - DAG ER I K PEDERSEN
andre ryttere blant andre med en av datidens beste spurtere, Guido Bontempi. Greg Lemond var utrolig nok min hjelperytter. Vi kjørte for nederlanske PDM Phillips, verdens beste profflag i 1988 og 1989. Mur i veien En av de andre gutta i front feilberegnet bredden på åpningen og kjørte inn i høyre side av byporten. Han ble kastet tilbake ut i veibanen og traff både meg og flere andre.
sammenlagtfavorittene strødd. Der lå også lagkameratene i PDM, Gert Jan Theunisse, Greg Lemond og Stephen Roche, blodige og forvirret. Når det verste sjokket har lagt seg kjenner jeg enorme smerter i kneet. Jeg lå på siden og holdt begge hendene om kneet mitt. Blodet strømmet gjennom hendene som holdt på kneet, og da jeg tok bort hendene så jeg rett inn kneskåla og beinpipene! De fleste som gikk ned i velten måtte til lege eller en tur til syke- huset. Jeg ble tatt hånd om av ambulansepersonellet og løftet inn i bilen
i 1982 var Dag Erik på plass i storl
aget
Bianchi - Piaggio
med italienske RAI TV på hjul, som filmet alt, og det gikk direkte på TV. På sykehuset ble jeg straks operert, også det ble direkte-TV. Skaden var omfattende og jeg tenkte at min tid som proffsyklist var over. Operasjonen gikk heldigvis bra, og da jeg kirurgene var ferdige hadde jeg blitt lappet sammen med 172 sting. Skuffelsen var stor, og smertene nesten ikke til å holde ut. Det var ikke bare kneet, kroppen var
mot slutten av etappen. Det var fælt vær, med regn i dalførene og snøslaps på toppene. I feltet satt blant andre Hinault, Fignon, Leja- retta,Van Impe, Argentin, Baroncelli og Francesco Moser satt i den rosa ledertrøya. Alle slet i det ufyselige været. Beina og fingre var stivfrosne, og jeg var totalt utmattet og skjønte nærmest ikke hva jeg drev med. Det var en annen type smerte. Jeg ville være med ledergruppa med over fjellet og presset meg maksimalt. Jeg registrerte nærmest ingenting av hva som skjedde rundt meg. Rundt meg var det ansiktsuttrykk som siste at alle hadde det like ille. Det ble en slags trøst og kreftene kom lang- somt tilbake. Jeg tenkte, nå eller aldri! Jeg tenkte; den som har noe ekstra å kjøre med nå vinner etappen, tenkte jeg tre kilometer før toppen. Jeg støtet og fikk en luke ingen orket å tette, antagelig fordi gutta var totalt på felgen. Langt over alle mulige tenkelige terskler karret jeg meg til mål i ensom majestet på den beryktede fjell- etappen. jeg endte på tiende plass i sammendraget, og i ettertid ser jeg at uten uhellet på en av de tidligere etappene som kostet fire minutter, kunne jeg kanskje vært med i kampen om pallplass. G
En av tre etappeseire i Giroen. Inntil Carl Fredrik Hagen fikk 8. plass i Vueltaen var Dag Eriks 10. plass sammenlagt i Giroen 1984 beste norske gjennom tidene i et av 3-ukers rittene, Vuelta, Giro eller Tour.
også fullstendig mørbanket. Dette
Jeg ble kastet i været og husker at jeg så rytterne under meg før jeg traff bakken med et smell. Jeg landet på kneet. Ryttere og sykler gikk i bakken på alle kanter og noen landet oppå meg. Det var det siste jeg la merke til før alt ble svart. Hele 70 mann gikk i bakken i det som er et av de verste massevelt i Italia Rundt’s historie. Vi syklet heller ikke med hjelm den gangen. Jeg kom til meg selv og på brosteinen lå
skjedde i mai måned, og først i slutten av august kunne jeg sykle forsiktig igjen.
Ikke bare velt som skaper problemer Syklister er alltid utsatt i velt, men smerter kan også komme uten at man er med i en stor velt. Som da jeg lå sammen med 10-12 andre i tet på 16. etappe av Italia Rundt 1984. Etappen gikk fra Alessandra til Bardonecha. Vi skulle over to fjelloverganger
48 GRUPPETTO SYKKELSPORT # 38
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease