FAUSTO COPP I
rekord. Coppi ville vært en superstjerne også i dag. Som tidligere nevnt økte hans rivalisering med Bartali ganske enkelt hans be- rømmelse og popularitet. Det uvanlige på den tiden var at populariteten nådde også de som aldri hadde in- teressert seg for sykling. De sykkelinteresserte hadde lenge sett hans ekstreme kvaliteter og trengte etter gjennombruddet i 1940 ingen overbevisninger eller medieoppslag for å se at noe stort var på gang. I enda større grad enn for Bartali, var Coppi borte for konkurrentene i feltet da han kom seg av gårde. For- skjellen fra Bartali var at han ikke bare kunne stikke i oppoverbakker, men også på flater. Sykkeltilhengere som så begge rytterne som kanskje var de to største, Merckx og Coppi, sier at Coppi var den elegante rytteren som vant ved sin medfødte fysikk som var som skapt for syk-
Coppi. Med en gang Corrieri så den oppsvulmede blodåren komhan bort til meg i feltet og ropte; ”Blodåren! Blodåren!” Ingen andre forsto hva han mente, men da jeg hørte Corrieris rop, angrep jeg. ”Coppi var fire minutter etter i mål.” Bartali var overbevist om at Coppi var gudesendt. Han var sikker på at Fausto hadde opp- daget en hemmelighet, en slags magi som enkelte dager gjorde ham utilnærmelig. Kampen I kampen mellom de to store var det oftest Coppi somendte på podiet. Kanskje avgjørende for hans meget kjente etter- mæle var hansmange interna- sjonale deltakelser. Bartali for- etrakk hovedsakelig å kjøre ritt i Italia, og deltok heller ikke i de mange klassikerne i Belgia, Nederland og Frankrike. I 1950 sikret Coppi seg den vanskelig og prestisjefylte doblen, Paris-Roubaix og La Fleche Wallone. Coppi var populær langt utenfor Italias
Som kaptein på Bianchilaget kom de fleste seirene.
Jeg vil hevde at Coppi trengte Bartali. At hans stjernestatus ikke ville vært på langt nær så stor etter alle disse årene etter sin død hvis den 15 år lange rivaliseringen dem imellom ikke hadde eksistert. De tøffe kampene dem i mellom utfordret og inspirerte ham og til hans største seire. Det var selvfølgelig ikke bare det som hjalp han til alle de store seirene. Han var uan- sett et av de største sykkeltalentene verden har sett. Klassiker-seire Han vant ikke bare treukersturer. Han vant også VM (1953), Paris-Roubaix, La Fleche Wallone, Milano-Sanremo tre ganger og blant annet Giro di Lomardia fem ganger. Han var den første rytteren til å vinne Giro d’Italia og Tour de France samme år, både i 1949 og 1952. I 1952 satt han også ny times-
grenser og trakk store folkemengder som var nysgjerrige på denne italienskemyteom- spunnede syklisten. Delvis på grunn av Coppis mange interna- sjonale opptredener og suksesser, i motsetning til hjemmekjære Bartali, ”skapte” italiensk media to svært forskjel- lige mediepersonligheter. Man hadde Coppi; internasjonalt ori- entert, urban livsstil, innovativ i trenings- metoder og utstyrsbruk, og en typisk Nord-italiener. På den andre siden hadde man Bartali; dypt religiøs og med konservative hold- ninger, konkurrerte absolutt mest i Italia og var en mann som var sterkt knyttet til sine røtter og oppvekst i Toscana. Kon- trasten mellom de to heltene polariserte sykkeltilhengerne.
ling. Merckx kjørte seg selv ekstremt hardt, og hadde evnen til å male kon- kurrentene i senk med sin enorme vinnervilje. Hvor mange flere seire Coppi ville ha tatt hvis skader og krig ikke hadde berørt karrieren, vet man ikke. Et resultat av underernæring som barn gjorde at Coppi hadde sprø bein. Dette førte til mange skader gjennom karrieren. Flere brudd på skuldre, bekken, rygg- virvler og mer, holdt ham borte fra kon- kurranser og trening i lange perioder. Under andre verdenskrig ble han innkalt til den italienske hæren. Han ble sendt til kamper i Nord-Afrika, ble fanget av britiske styrker og holdt som krigsfange i over to år.
72 GRUPPETTO # 31
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease