TIDENES BESTE KLATRERE 20 K
5. LUCIEN VAN IMPE
(1946– )
Et klatretalent, som vant Tour de France 1976, klatretrøya seks ganger, en bragd kun oppnådd av Federico Bahamontes og kun overgått av Richard Virenque. Van Impe sa at han ikke gikk for en syvende Tour KOM-tittel i ærbødighet for sin venn og mentor, Bahamontes. Van Impe tok også klatretrøya i Giro d’Italia to ganger. Van Impe forteller, ”I 1976 var Touren annerledes. Det var fem dager med klatring i Alpene, med start i Vogesene på syvende etappe. Så var det tre veldig harde fjelletapper i Pyreneene. Åtte dager på rad med fjell, og i tillegg hadde etappe tjue målgang på toppen av Puy de Dôme. Hele fem av fjelletappene hadde målgang
6. CHARLY GAUL
opp i byens fontener midt i et ritt. Mye av hans uberegnelige opp- førsel kan nok forklares med hans tunge stoffbruk. Et eksempel på Gallias ekstreme måte å sykle på kom under Giroen i 1956. Før Giroens tjuende etappe, var Gaul seksten minutter bak løpsleder Pasquale Fornara. Likevel, iført kortermet trøye, klatret Gaul Monte Bondone i snø og is, mens mer enn 60 ryttere brøt Giroen den dagen. Han vant med så mye at han overtok den rosa trøya, og vant Giroen. For en så ekstrem klatrer var Gaul en uvanlig god temporytter, noe som gjorde ham til en god etap- perytter. Han vant alle tempoene i Tour de France i 1958, han slo også tempospesialisten Jacques Anquetil. Han var også en dyktig sykkelcross rytter. De største prestasjonene: 1955 og 1956 klatretrøya i Tour de France 1958 sammenlagt Tour de France 1956 og 1959 sammenlagt Giro d’talia 1956 og 1959 klatretrøya Giroen
(1932–2005)
Charly Gaul var en av de mest spennende og gåtefulle syklistene på 1950-tallet. Han ble proff i 1953 bare 20 år. I 1955 hadde den lette Luxembourgeren etablert seg som en av de absolutt beste klat- rerne. I Touren i 1955 vant han to fjelletapper, klatretrøya og tredje- plass i sammendraget. Han hadde en merkelig stil og på flate etapper kunne han tape tid, i kon- kurrentene nærmest virke slapp og lat, vel vitende om at han kunne eksplodere i fjellet og ta mange minutter på kon- kurrentene. Noen ganger ville han rive et løp fra hverandre, og noen ganger, på uforklarlig vis være fullstendig passiv. Som de fleste syklistene på 1950-tallet brukte Gaul amfetamin. ”Gallia” innrømmet at han tok narkotika i større mengder enn de andre, og resultatene kunne sees på syklingen. Han holdt bedre enn de andre i kalde og våte for- hold, men han led uutholdelig på varme dager, noen ganger hoppet
68 GRUPPETTO # 35
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease