bål, lage mat, bruke primus, finne sti med kart og kompass, huske fyrstikker, ekstra ullklær, lue, bøff, gamasjer, ski, staver, skisko, hodelykt, votter, fjellsko, vedkubber, toalettsaker, sitteunderlag, teltutstyr, forstå en ironi eller vits rundt bålet, og sist men ikke minst, dele rom med en ukjent person i hele ni måneder. Diagnosen min gjør at jeg på mange måter opplever verden litt annerledes enn «alle andre» gjør, for å forklare det litt enkelt. Jeg tenkte at hvis folkehøgskole var noe for meg, så er det faktisk noe for alle. Skal jeg være helt ærlig, hadde jeg ingen forventninger i det hele tatt før skoleåret startet. Gjensidige vennskap Personlig synes jeg det finnes veldig mange fordommer mot autisme generelt, blant annet at vi ikke eier sosiale antenner eller ikke viser empati. For meg virket det som om mine medelever i Valdres fikk et nytt syn på autisme etter å ha blitt kjent med meg i løpet av skoleåret. Disse erfaringene gjorde
I dette leserinnlegget skal jeg skrive om mine skoleår på Valdres folkehøgskole og det første året mitt på radiografutdanningen ved NTNU i Gjøvik, med de utfordringer diagnosen min medfører. Det smarteste valget Det smarteste valget jeg noen gang har tatt, var året på folkehøgskolen. Den viktigste grunnen til at jeg er såpass fornøyd med dette året, var personene jeg var så heldig å dele dette året med. De vennskapsbåndene man knytter i løpet av et slikt år, er helt spesielle. Det skaper minner for livet som man ellers aldri ville ha fått. Men i og med at jeg har diagnosen PDD-NOS, trodde jeg at jeg skulle slite med å få venner, og at jeg kunne bli et irritasjonsmoment blant folk på skolen (det er det ikke utenkelig at jeg var). Jeg skulle tross alt gå lange turer til alle årets tider med begrenset mengde mat og drikke, forholde meg til mye ny informasjon samtidig, samarbeide, planlegge turer i gruppa mi, tenne
9
Made with FlippingBook Proposal Creator