Benedicte Vik er 70 år og lever alene men er aldri ensom. Barn, familie og gode venner er alltid i nærheten – klare til å dele gleder og sorger.
Etter noen uker fikk Benedicte en taleprotese – et lite plastrør som gjør det mulig å snakke ved å føre luft fra luftrøret til spise- røret. Men stemmen hennes – en viktig del av identiteten - var borte for alltid. Sang og teater var ikke lenger mulig. Hun måtte lære å snakke på nytt. En taleventil ble operert inn i halsen. Det var ikke så enkelt i starten, spesielt var det vanskelig å få tilført tilstrekkelig luft til å fullføre en hel setning. Men etter et år, ble hun riktig flink. Nå snakker Benedicte både lenge og vel - og tydelig. - Mange tror det er slitsomt for meg å snakke, men det er det ikke. Jeg kan prate hele dagen, og jeg elsker å diskutere. Men jeg tror ikke jeg prater i søvne lenger, sier hun med en god latter. - Jeg kan ikke le, rope eller gråte med lyd lenger. Det er en sorg, men jeg er uendelig takknemlig for at jeg i det hele tatt kan snakke og kommunisere på vanlig måte. Senskader og små seire Operasjonen og strålebehandlingen reddet livet hennes, men etterlot seg flere varige senskader. Hun har mistet luk- tesansen, smaken er redusert og taleventilen må byttes fem ganger i året. Når den begynner å lekke, kan melk og saft renne rett ned i luftveiene. Det er ikke særlig behagelig, og det kan være farlig, forteller hun. - Jeg kan ikke snakke og drikke samtidig, og når det er fare for lekkasje, holder jeg meg gjerne borte fra sosiale sammenkom- ster der det er mange jeg ikke kjenner. Det blir for stressende, forklarer hun. Likevel nekter hun å la begrensningene styre livet. Før kreften, svømte hun flere ganger i uken. Nå har hun byttet ut sjø og svømmehall med yoga, klassisk styrketrening og turorientering i skogen.
– Jeg stortrives alene, sier Benedicte med et varmt smil.
Benedicte Vik er utdannet sykepleier og har jobbet i kom- munehelsetjenesten i Oslo i hele sin yrkeskarriere. Først som hjemmesykepleier, senere med psykisk helsearbeid og de siste 22 årene med fagutvikling og ledelse Frogner bydel. For tre år siden ble hun pensjonist. En lang og meningsfull arbeidshver- dag var over. Da hadde sykepleieren selv levd med en alvorlig kreftsykdom de siste sju årene. En stemme som forsvant Det begynte ganske så udramatisk: Heshet. År etter år ble stemmen hennes svakere. Hun tenkte at det var slitasje. Kanskje bare et resultat av et langt yrkesliv med mange sam- taler og møter? Kanskje konsekvens av mye sang og gauling som hobbyskuespiller i friteater? Eller senvirkning av heftig røyking i yngre år. Men i 2014 merket hun at noe var alvorlig galt. - Jeg klarte ikke å trekke pusten skikkelig. Fikk aldri nok luft i lungene. Da jeg syklet til jobb, merket jeg at kondisen aldri ble bedre, uansett hvor mye jeg trente, forteller hun. Fastlegen sendte henne videre til spesialister, men prosessen dro ut. Det tok et halvt år før hun fikk en CT av halsen. Da bil- dene endelig ble tatt, ble livet snudd opp-ned på et øyeblikk. - Jeg satt på bussen, midt i Smestadkrysset, da lungelegen ringte. Han sa: «Vi har funnet noe som ikke skal være der. Du må komme til Rikshospitalet i morgen.»
Diagnosen kom raskt: Spyttkjertelkreft i strupen. Hun hadde trolig levd med sykdommen i mange år uten å vite det.
En siste sommer i saltvann Legene fortalte at krefttypen vokste sakte og at eneste behandling var kirurgi. Men operasjonen ville bety et stort inngrep. Strupehodet måtte fjernes. Benedicte fikk beskjed om at det ikke hastet å operere umid- delbart. Det ga henne en siste sommer med saltvannsbading, en av hennes store gleder.
- Trening gir meg mental balanse. Etter en god økt kjenner jeg at både kropp og hode faller til ro.
Å gi håp videre I forkant av operasjonen sendte pasientforeningen en erfaren likeperson til henne, som ble veldig viktig i den fasen. Hun mener han var en svært avgjørende kontakt for tryggheten hennes. - Jeg fryktet at operasjonen ville gi meg enda dårligere pust. Det ville jeg ikke orke. Men likepersonen overbeviste meg med egne erfaringer om at operasjonen ville gi meg tilbake mer enn nok luft. Det beroliget meg. Og det stemte. Etter at hun selv kom seg på beina etter operasjonen, bestemte hun seg for å gi den samme støtten til andre. Hun meldte seg inn i Munn- og halskreftfroeningen og ble aktiv deltaker i tilbudene foreningen hadde. Blant annet tok hun kurs som
- Jeg er utrolig takknemlig for den sommeren, sier 70-åringen.
På høsten ble det operasjon. Kirurgene fjernet strupehodet, tungeroten og muskler i halsen. Luftrøret ble lagt ut gjennom en åpning i halsgropen – en stoma. - Jeg våknet av narkosen til et helt annet liv. Jeg kunne ikke snakke, og jeg pustet gjennom et hull i halsen. Det var over- veldende og tragisk, men samtidig visste jeg at dette var min sjanse til å leve videre.
9
MUNN OG MÆLE 2/2025
Made with FlippingBook Annual report maker