26
Smilet er aldri langt unna hos Unn Birgitte.
nå strømmet spørsmålene på; «Hvordan ville smertene arte seg?». «Hvordan ville såret lege og benet i armen gro?». «Ville hun noen gang kunne spille piano og orgel på samme måte, slik hun hadde gjort fra hun var 6 år gammel?». Gode samtaler og optimisme Alle spørsmålene som dukket opp om familien, og om hennes egne opplevelser og refleksjoner rundt sykdommen gjorde at hun valgte å få besøk av en psykiatrisk sykepleier en av de første dagene i hver behandling. Unn Birgitte og mannen var også nøye på å oppdatere barna sine kontinuerlig når det skjedde noe nytt, og å sette av tid til å ha gode samtaler med dem begge. I tillegg til å snakke med psykiatrisk sykepleier under behandlingen har Unn Birgitte og mannen faste samtaler innen kommunens familievern etter behandlingen. – Det er godt å
bli utfordret av gode spørsmål både om kreften og om samlivet oss i familien imellom, utdyper hun. Heldigvis er ikke Unn Birgitte snekret sammen slik at hun blir veldig bekymret. – Det er en gave, utbryter hun lattermildt. Hun har også troen med seg og tenker at den er med å verne og beskytte henne. Hun forteller om venner, bekjente og nære slektninger som ber for henne, og Unn Birgitte forteller om en sterk tro på at det er makt i de foldede hendene. – Den kristne troen min er helt essensiell når det kommer til håp og fremtidstro, fortsetter hun. Hun er jo ikke ferdig med Radiumhospitalet helt enda, det er fortsatt kontroller hver tredje måned de to første årene, deretter er det hvert halvår i tre år, før det er årlige kontroller de siste fem årene.
Made with FlippingBook - Online catalogs