Annerledes var det lenger ned, nærmere fra Sanremo og oppover, der var ny toglinje bygget og den gamle var nå sykkelvei, snakk om noen luksusmil! Berømte Portofino passeres, ikke uten en stopp, selv om det var noen kilometer omvei. Tøyet som nå etter ti
Når jeg kommer inn i butikken hører jeg låsen klikke bak meg. Hva er dette, turistran, eller en eller annen fordekt perevers klubb? Nå kommer samme fyren som nå snakker like perfekt engelsk trillende med et servingsbord med oppskåret frukt og hvitvin. Oii, ok, jeg trodde egentlig ikke
dagers sykling, selv om det hver dag fikk seg en runde i havet eller i en eller annen vask, var nå ikke noe du ville brukt om du hadde noe annet, men en idé med turen var å ikke bruke mer enn nødvendig på unødvendige ting, men nå var det allikevel snart nødvendig. Vi nærmet oss Roma, og da blir det slutt på strandlivet og svett sykkeltøyet er nok ikke like imponerende på Piazza Navona eller Spansketrappen, eller noe som helst sted hvor mennesker ferdes. Hele byen er en «catwalk» og selv om det aldri har vært aktuelt og be- vege seg ut på en slik er det et langt stykke fra en sliten sykkelbukse, utvasket sykkeltrøye og sykkelsko til et anstendig an- trekk du kan ferdes blant folk i. Sokkene gjorde sin siste innsats før den evige stad, og ligger pent i en søppelkasse to mil syd for Gros- setto. Vel fremme i Roma, og samsyklisten tar en liten hvil mens jeg ser etter en passende klesbutikk. Låst dør Jeg sniker meg inn til sentrum og stopper uerfarent i via Condutti, som ikke akkurat er preget av Hennes&Mauritz, Nille og lignende, men designhusenes dyre fasader, hvor vindusshopping burde være mer enn nok. Denne butikken ser kul ut tenker jeg og lurer på hvor jeg kan sette sykkelen, forøvrig ingen god ide å sette fra seg sykler noe sted her. Et vennlig ansikt på innsiden ser ut på meg som må ha sett noe forvirret ut. Han åpner døren og på perfekt italiensk, tipper jeg, ber han meg ta med sykkelen inn. Jeg nøler et lite øyeblikk, men på et merkelig vis føler jeg at jeg ikke har noe valg.
at det var en svett sykkeltrøye og sykkelbukse han var ute etter, men det jeg måtte ha av penger, og i bytte skulle jeg få noe av klodens dyreste plagg. Jeg var fanget i et hittil ukjent kjøpepress - her sto jeg midt i Gianni Versaces mest eksklusive butikk, en svett norsk nordmann er et stykke fra en strømlinjeformet italiener med nystrøkne sokker og underbukse. Han var selvfølgelig høfligheten selv, og ut kom en skredderaktig fyr med målebånd rundt halsen i matchende lyseblått til den himmelblå skjorten, stram dress med selvfølgelig matchende slips og neglmanikyren så ut til å være vellykket og ikke mer enn et par dager gammel. Jeg sto der med det kjølende hvitvinsglasset i hånden og tenkte at jeg ville følt meg mer hjemme på månen. Trillbrett nummer to kommer lydløst inn i rommet. Det er seks bokser med rammer av tre og sidene er av glass slik at man kan se skjortene og buksene. Han har allerede tatt mål, og triller videre inn i et prøverom, på størrelse med en litt liten leilighet, det tunge gobelenget blir løsnet og nå kommer prøvetiden. Jeg rusler ut av prøveleiligheten med Gianni Versace t-skjorte, bukser, sokker, skjorte og en liten kort jakke, til benissimo fra de nokså tungt parfymerte butikkmenneskene, eller hva jeg skal kalle dem, langere? Han som lokket eg inn vil gjerne være behjelpelig med å kaste tøyet jeg kom inn i, og det var ikke spørsmål om jeg skulle handle, jeg var fanget av Versace, og hva er vel noen ti-tusen lapper for en god historie? Heldigvis var returbilletten kjøpt og betalt - det hadde vært langt å sykle…
# 44 GRUPPETTO SYKKELSPORT 19
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease