GAMLE HELTER
MARERITTET - STEFFEN KJÆRGAARD
6
meg opp monsterfjellet innenfor maksimaltiden som ble utregnet i forhold til vinnertiden. Jeg husker jeg tenkte at det ville være umulig da jeg så de ”de uovervinnelige klatrerne” sette opp farten i et tempo som virket fullstendig sykt. Tom i bunnen Jeg hadde aldri tidligere kjørt dette fjellet, men løypegrafikken fortalte meg hva jeg hadde i vente. 20 ubarmhjertige kilometer med over syv prosent stigning i snitt i åpent fjellandskap, overlatt til meg selv. Stigningen i Mont Ventoux er annerledes enn andre fjell. Den er konstant. På fjelletapper er det normalt at det av og til er noen hundre meter hvor det flater ut og gis muligheter for litt hvile. Men ikke der jeg nå befant meg. Å være nesten død før Mont Ventoux var ingen god følelse, jeg visste hva som ventet, forklarer Steffen og ser fortsatt plaget ut når han for- teller dette mange år etter. Tiden visker ut smerte, og i dag er det vans- kelig å beskrive hva jeg følte der og da, når det sto på som verst. Om du hadde spurt meg rett etter etappen samme kvelden, hadde jeg ikke orket å si noen ting. Det jeg med sikkerhet vet er at det fjellet gjør noe med oss syklister som har gitt alt inn til foten av fjellet og møtt veggen noen kilometer senere. Da kunne jeg byttet jobb med hvem som helst. Jeg gjorde i alle fall jobben min. Lance klappet meg på skuldra da han akselererte forbi meg inn i stigningen. Det underbygget den gode følelsen jeg hadde. Langsomt ble HC avstanden til tetgruppa større, og vi ble stadig flere som på rekke og rad kjempet i ingenmannsland. Så tidlig i bakken var det fremdeles håp hos de fleste hjelperytterne i de forskjellige lagene, men vi visste alle at ett eller annet sted i fjellet ville vi finne vår holdeplass hvor vi stiger inn i den berømte bussen, kalt «gruppettoen,» oppsamlings- feltet for oss som på død og liv må inn før tidsfristen. Ikke ett hviletråkk Stinn av melkesyre etter hardkjøret på strek- ningen til foten av Mont Ventoux, sneglet jeg
2021
2021
2020
ønsket at så få som mulig av de gode klat- rerne skulle sitte med foran i feltet når vi gikk inn i fjellet. Det var sterk vind i dalføret, og jeg begynte å kjenne kjøret. Vinden kom som turbulens ned langs fjellsidene og over toppene i de svake stigningene før selve fjellet. Vi brukte mye krefter på å holde stø kurs. Og så skjer det vi prøver å utsette så lange som mulig, at beina stivner og surner. Mine var allerede tunge, og tråkket var ikke lenger like elegant og ef- fektivt. Hver gang jeg måtte ta i litt ekstra i front, og ved fartsøkninger kjente jeg antyd-
Det har vært noen tøffe dager på sykkelen.
ning til krampe. Selve lagarbeidet gikk som det skulle, kon- trollert, men aktiviteten var opphetet og det kostet mye krefter. Rutinemessig tok jeg til meg rikelig med både fast og flytende føde, men gikk likevel raskere tom enn ellers. Heldigvis var det bare noen få kilometer til foten av monsterfjellets, der min jobb var gjort, og jeg skulle slippe å ligge i front å taue feltet. Det vil si at jeg skulle ”bare” komme
76 GRUPPETTO SYKKELSPORT # 44
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease