TOUR DE FRANCE 01-23 JULI
Pélissier omtalte herr Des- grange om sier ikke anekdoten noe om, men fantasien setter vel neppe grenser for hva det kunne vært? Kranglefant Desgranges kanskje mest kjente feide var med sykkelprodusenten og eks- entrikeren Émile Mercier. En av datidens franske sykkelhelter, André Leducq, meldte overgang til Merciers lag, og dette falt Leducqs tidligere lag hardt for brystet. På denne tiden bestemte Desgrange
igjen å finne enda en ny variant av hva de kunne trykke. “Herr Gervier har latt oss få vite at navnet hans er herr Mervier”, “Herr Mervier har ydmykt bedt oss om å informere om at han i virkeligheten heter herr Cermier”, og den aller groveste, “Herr Cermier ber oss gjøre kjent at han heter herr Merdier”. Merde er det franske ordet engelskmennene uttrykker som “shit!”. Om Mercier ropte ut sine forbannelser over møkkamannen Des- grange skal være usagt fra undertegnede. Men det vil
<Maurice Garin, vinner av den første Touren i 1903.
å holde sykesenga. Ut- sagnet til Octave Lapize på vei over Tourmalet i 1910 er verdenskjent; "Vous êtes des assassins! Oui, des as- sassins!.” “Dere er mordere. Ja, mordere!.” Ha i minnet at etappen var 326 km lang, og hadde hele syv brutale klat- ringer. syklistene brukte sykler uten gir og felgene var laget av tre. Og ja – underlaget var grus. Hele veien. Som en kuriositet kan man jo nevne at navnet på fjellet bokstavelig talt betyr dårlig tur. Tourmalet. Noe Lapize åpenbart mente det var. Det skulle vise seg at Des- grange fort viste sine men- inger, og sin arroganse til
flere enn de ansatte i Le Auto. Etter skandalerittet i 1904, hvor de fire første ble diskvalifisert for blant annet å ha benyttet tog i stedet for føtter og pedaler på deler av ruta, fikk han nok av det franske sykkel- forbundet. Det franske sykkelforbundet turte ikke å gripe inn i rittets re- sultatliste før 30. november, altså nær fire måneder etter at rittet var avsluttet i frykt for å irritere på seg fanatiske sykkelfans. Desgrange ble så indignert at han konsekvent uttalte at dette var andre og siste utgave av rittet. Det hadde i følge ham blitt drept av sin egen popularitet og fra inn- blanding fra andre in-
”Dere er mordere. Ja mordere!” Octave Lapize, på vei over Tourmalet i 1910
ikke forundre noen, vil jeg tro. I 1936 var Desgrange nødt til å gjennomgå en pro- stataoperasjon. Den gangen holdt det ikke med ett inngrep, men man måtte foreta to ope- rasjoner for å få orden på tingene. Disse ope- rasjonene var planlagt til den tiden Touren skulle gå, men Desgrange fikk ordnet det slik at han kunne rekke å arrangere rittet mellom
stanser. Noe som var et særdeles lite tilslørt spark i skrittet til det franske sykkelforbundet. Heldigvis skiftet han mening ganske så raskt, og de neste tretti årene ledet Desgrange rittet med hard hånd. Ek- sempler på knallhard håndhevelse av hans egne regler er utallige. Blant annet ble Henri Pélissier straffet med to tilleggs- minutter for å ha latt sitt punkterte dekk bli liggende igjen i grøfta i 1920. I 1924 brøt samme Pélissier og to andre ryttere rittet i protest mot Desgranges regel om at man ikke kunne ta av seg plagg man hadde kledd på seg ettersom dagen, og rytterne, ble varmere. Hadde man startet rittet, skulle man fullføre i samme bekledning!. Desgrange omtalte etter denne epi- soden Pélissier som en “ … stabeist av en mester.” Hva
absolutt alt omkring Touren, og det ble kjørt landslag i stedet for klubb- lag som i dag. Desgrange nektet Leducq å delta på det franske laget – et lag Desgrange helt og holdent bestemte over – og Mercier ble mildt sagt litt snurt. Han skrev klage etter klage, og engasjerte til slutt advokat. Des- grange repliserte med å forby sin avis å nevne Merciers navn noensinne igjen. Men Mercier var en temmelig viktig sykkel- produsent og sponsor for sporten, og det var umulig ikke å ta hensyn til hans protester i lengden. Dette løste Le Auto elegant med konsekvent å feilstave navnet hans. Mercier ble sintere og sintere, flere og flere advokater ble satt på saken og Le Auto beklaget gang på gang at de feil- stavet navnet hans for
de to inngrepene. Han insisterte på å sitte i
følgebilen som rittdirektør på tross av det ubehag det åpenbart måtte medføre, og han nektet alle andre unntatt en medarbeider å få innblikk i hva han slet med. Bilen ble pakket full av puter og medisiner, og ingen andre enn Des- grange og legen skulle vite om hva som foregikk. Men det var håpløst for Des-
Henri Des- grange planlegger den kom- mende Touren og tenker hardt for å finne så tøffe veier som mulig.
# 49 GRUPPETTO 59
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease