SLOVENIA
ut til å være mulig å sykle." Jo, tenker jeg optimistisk, vi må bare venne oss til det glatte underlaget samt den trange plassen først. Atmosfæren her inne er ikke sammenlignbar med noe annet jeg tidligere har opplevd. Vi sykler de første bratte meterne i lag, to og to. Ingen vil skli eller falle her. Når vi kommer til bunnen, spør Anej: "Alt i orden?" Vi nikker imponert og er nokså fornøyde over å ha kommet helskinnet ned hit. "Dette er bare begynnelsen," roper Anej. Dette er virkelig ikke et sykkeleventyr for nybegynnere. Noen ganger er tunnelene så smale at vi må dukke få å ikke slå hodet. Vi må stadig stoppe for å inspisere de neste meterne, og alle bestemmer selv om de vil sykle gjennom passasjen eller gå. Noen ganger det så trangt at det er utrolig at det faktisk er mulig å sykle der. Likevel fungerer det merkelig nok ganske bra. Oransje sikkerhetsnett sikrer enkelte av hullene på siden av stien. Lenger inn må vi alle av syklene og klatrer ned et tau. Vi sender syk- lene ned, fra hånd til hånd. Et lite stykke lenger ned stien kommer vi til den beryktede stigen som inntil nylig var den eneste delen av tunnelen ingen hadde klart å sykle. Men denne også passasjen var det en galing som fikset, Elliot Heap, en profesjonell enduro-syk- list. Vi derimot er opptatt med å senke syklene ned de glatte aluminiumstrinnene på stigen. "Fjellet er helt gjennomboret av hull," forteller Anej oss. Vi sykler på fem nivåer, dypere og dypere inn i jorden. Høydeforskjellen er bare rundt 150 meter. Det føles som det er mye mer. Vi tilbringer nesten fire timer inne Slovenia, bokstavelig talt. Vi har også helt mistet følelsen av tid i mørket. Det kunne like gjerne ha vært åtte timer også. Vi er helt borte fra denne verdenen når vi når lyset i enden av tunnelen. Et nytt kapittel i vår opplevelsesbok er lagt til. Vi har aldri syklet i mer unike omgivelser før.
aldri er veldig bratte, men varierte. Hver eneste sti har sin egen karakter, selv om stisys- temet ligger nokså tett. Vi krysser det de lokale kaller, "Jamnicas Golden Gate Bridge," og følger den tettvokste "Jungle Trail" langs en liten bekk. Vi må krysse den og balanserer med sykkelen over ustødige trestokker. Vi avslutter dagen sent på ettermiddagen, be- geistret over de mange mulighetene i umiddelbar nærhet av overnattingsstedet. Vi skåler med en Lasko, en slovensk øl, og en Cockta, en alkoholfri drikke laget av nyper: "Na zdravje - skål - for de fantastisk bygde stiene." Ned i mørket Minst like mye jobb er lagt ned i høydepunktet som venter oss neste dag. Regionen har i århundrer vært kjent på grunn av gruveindustrien. Anej ville ta oss med på en enestående sykkelopp- levelse i en forlatt bly- og sink- gruve, i gruvene som ble forlatt for 25 år siden. Så kom Anej og et par andre vi- sjonære syklister, og de begynte å grave og sprenge ut en utford- rende sti inne i katakombene og tunnelene: Black Hole Trail. Vi går ned i de underjordiske tunellene gjennom en jernport etter å ha
sjekket utstyret vårt nøye, ikke så gøy å få problemer i de trange gruvegangene. Knebeskyttere, ryggsekk, en ryggbeskytter samt en hodelykt er obligatorisk i til- legg til hjelm, selvfølgelig. Turen
I tunnelen - ikke drømmestedet for punkteringer... Herlig å komme til- bake til bobilen.
under jorden begynner rolig langs gamle spor. De ble brukt til å transportere stein ut av gruven med lastebiler. Noen av disse kjøretøyene står fortsatt der de ble forlatt. Øynene våre tilpasser seg gradvis det begrensede syns- feltet som lyset fra hodelyktene gir. Anej stopper. "Den første store hulen er rett rundt hjørnet," sier han. Vi går videre til fots for å ut- forske denne delen av stien. Den forsvinner bak en sving i mørket. Franziska ser på meg: "Å, jeg for- ventet ikke dette. Her ser det ikke
62 GRUPPETTO # 51
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease