Det hender altfor for ofte at all oppmerksomhet blir rundt den syke, og at ingen spør hvordan de pårørende egentlig har det. Får man spørsmål svarer de fleste at de har det bra, men om du stiller spørsmålet på en annen måte (hvordan har du det egent- lig?), kan det bli vanskeligere å svare. Som likepersoner får høre om mange vanskelige situasjoner som den pårørende strever med. Det er ingen enkel oppgave å være den det ikke gjelder, men sam- tidig være støttende med mange arbeidsoppgaver. Pårørende kan oppleve en- somhet—isolasjon—tilpasning til den kreftsyke og vansker med å forholde seg til det sosiale li- vet de har hatt tidligere. Vi som mennesker reagerer forskjellig på de som er rundt oss når sykdom oppstår, ikke alle takler det like godt, men det er ingen riktig eller gal måte å reagere på. Å være pårørende til en med kreftsykdom, krever mye av beg- ge parter for at det skal fungere
på en god måte seg i mellom. Det krever åpenhet rundt situasjonen som man står i og at man klarer å snakke sammen på en god måte. Åpenhet og ærlighet ovenfor hverandre betyr så mye i denne sammenhengen. Vi har som likepersoner og prostatakreftpasienter snakker med mange pårørende, spørsmå- lene blir mange. Noen ønsker å høre om opplevelsen av tiden et- ter behandling, bivirkninger, hjel- pemidler og i det hele tatt hvor- dan livet har vært etterpå. Det er utrolig hva som kommer frem av spørsmål når samtalen er i gang. Mange savner en pårørende- gruppe for å kunne utveksle er- faringer eller bare for å snakke sammen. Det savnes bedre infor- masjon om hvor man kan hen- vende seg for å finne ut hva man har krav på. Vi må erkjenne at i noen situ- asjoner blir ord fattige når den pårørende føler seg ensom og hjelpeløs, men svarer ofte; prøv å normaliser hverdagen så godt det
PROFO-NYTT 1 /2021 33
Made with FlippingBook flipbook maker