nødvendigvis pekt på så altfor mye, men alt av hjelpemidler og sånt som vi har hatt behov for har gått ekstremt enkelt. I utgangspunktet har vi ikke klaget, men skolen har klaget to ganger på avslag for oss. — Avlastning er jo et samspill mellom barnets behov, foreldrenes behov, hvordan familien er sammensatt og hva kommunen kan bidra med. Det er en kjensgjerning at i vår familie er det to ressurssterke foreldre som ikke har behov for maksløsninger. Vi har behov for skreddersøm, og der har kommunen vært flink. Vi fikk for eksempel støtte til å dra på vinterferier. Vi fikk omsorgslønn i forbindelse med de årlige feriereisene til hytta vår i Canada, der Leighannas mor er fra. For da måtte vi ha noen til å passe henne, og det ble definert som omsorgslønn. At vi fikk betalt for å passe henne når vi var på ferie er vel et tegn på at kommunen har god forståelse om hva som faktisk trengs. — Og også når det gjelder BPA- ordningen har kommunen vært fleksible og lagt opp til at bemanningen kan øke hvis vi for eksempel skal på ferie. Kunne dere velge avlastere selv, eller var det noe kommunen som valgte? — Så lenge det er privat så er det vi som kommer med forslaget. Det kommunale tilbudet er i avlastningsbolig. På slutten kombinerte vi kommunal og privat avlastning.
Hvilket inntrykk har du av hvordan de tenker om avlastning i kommunen? — Det tror jeg ganske enkelt er at avlastning skal være et oppholdssted for barnet sånn at foreldrene kan sove lengre. Og da kan resultatet veldig bli ugreit, avhengig av hvordan avlastningsboligene fungerer. Påvirket avlastningen forholdet mellom døtrene dine på noe vis? —Vi har vært veldig oppmerksomme på at hun har en funksjonshemmet søster, mendet har ikkeminskehennes interesse for å være sammen med Leighanna. De har et ekstremt godt forhold. Men det har nok ikke vært like enkelt gjennom oppveksten. Søsteren drev en god del med svømming og det plumpet en gang ut av henne at i bassenget var det eneste stedet hun faktisk var alene. Så det ble søsterens sted å gjemme seg. — Jeg tror ikke det påvirket forholdet mellom de to. Men avlastningen ga oss nok en mulighet til å kanskje gjøre ting annerledes for søsteren til Leighanna. Altså gi oss tid til å ta henne med på ting. Enten en av oss, eller begge to. Det har fungert ganske bra synes jeg. Et tegn på at søsteren har et godt forhold til Leighanna er at når hun er hjemme og ikke på skolen, så er det første hun gjør å besøke Leighanna. Jeg tenker at da har vi klart å gjøre noe riktig.
17
AUTISME I DAG 3/2020
Made with FlippingBook flipbook maker