FRA RESSURSGRUPPEN
Fremdeles er det slik at ikke alle utdanningsinstitusjoner er like fleksible når det gjelder tilrettelegging for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Dette gjelder ikke bare i høyere utdanning, men også i grunnskolen og videregående opplæring. Flere har behov for mer kunnskap om autismespekteret, men like viktig er viljen og kreativiteten for alternativ tankegang om tilrettelegging – det er ikke slik at «one size fits all». For å være i stand til å arbeide er jeg avhengig av en arbeidsgiver som er villig til å ansette en person med store hull i CV-en – der verken videregående skole eller utdanning er fullført på normert tid. Samtidig må arbeidsgiver kunne tilby noe tilrettelegging. Dette vil lett overskygge hvilke ressurser jeg har, og hvilken arbeidskraft jeg faktisk kan tilby – slik er det dessverre for mange av oss med ASD. Mange av oss med ASD kan og vil arbeide, men må ha en form for tilrettelegging og ikke minst forståelse for hva en
autismespekterdiagnose innebærer og bli akseptert for den man er. Slik jeg ser det er ikke arbeidslivet nødvendigvis veldig inkluderende for annerledeshet. Jeg håper så inderlig at det fremover vil være flere og flere arbeidsgivere som først og fremst ser ressursene framfor diagnose og eventuelle hull i en CV. I den siste tiden har det også vært informasjonskampanjer rettet mot arbeidsgivere i forhold til akkurat dette, som er viktig for å oppnå en endring. En stor del av det som ligger til grunn for min fremtidsfrykt kan nok reduseres med åpenhet og inkludering av mennesker med ASD på ulike arenaer i livet – i skole, fritid, utdanning og i arbeidslivet. Jeg ønsker et samfunn hvor det i større grad er en selvfølge at vi også skal få ta del i, være en del av. Det er ønsket om at jeg og andre med ASD i mindre grad behøver å være bekymret for ensomhet og utenforskap, å kunne levet et liv hvor fremtidsfrykten tar mindre plass.
9
Made with FlippingBook - Online catalogs