TOM SIMPSON
sykkelen. «Major Tom» som han ble kalt er æret som en av de største britiske syklistene gjennom tidene, mannen som banet vei for andre briter til å bli profesjonelle på kon- tinentet. Han var en av de første som ledet an med en treningsleir på Mallorca og etablerte et støttesystem for britiske ryttere som ønsket å prøve seg i Gents pulserende landeveismiljø. Jakten på profflivet Av sykkelen var Simpson en populær skikkelse som likte å vitse og skapte god stemning rundt seg. I sin selvbiografi er Sykling livet mitt, skrev han: «Jeg liker å bli likt og ak- septert av andre mennesker, ikke fordi jeg oppfatter meg selv som spesiell, men fordi jeg liker å snakke og spøke med folk.” Etter å ha unngått militærtjeneste, flyttet Simpson til Frankrike i april 1959, og sto på perrongen Saint- Brieuc i Bretagne med hundre pund i lomma, jaktende på et lag som ville ta i mot ham. Drømmen var naturlig- vis en profesjonell karriere. Etter en overlegen seier i et amatør-ritt ble han tilbudt en plass på Saint- Raphaël laget hvor briten Brian Robinson allerede var på plass Uredd og bruddvillig Simpson tok sykkelverdenen med storm bare fire måneder etter at han forlot England, da han i sitt første ritt som profesjonell, Tour de l'Ouest, vant den fjerde og femte etappen og tok ledelsen. Selv om han endte på fjortende plass totalt, ble det lagt merke til. Han ble raskt kjent for en hensynsløs, aggressiv og angripende stil, og kjørte seg ofte ned i et “kamikasebrudd,” bare for å bli tatt igjen på de siste kilometerne. Som et resultat ble han enormt populær, og ble til og med spurt om å sykle en æresrunde for sin offensive kjøring i sitt første Paris-Roubaix, hvor han lå alene i tet i 40 kilometer, bare for å bli tatt igjen én kilometer før mål. Samme år debuterte han i Touren, syklet seg selv i senk og mistet over 13 kg i vekt underveis.
han hadde vist at han var på høyde med de mer erfarne proffene. Han stilte gladelig opp for fransk presse, og i en tidlig fotoseanse med Miroir-Sprint stilte han i dress og bowlerhatt. Med fotografen på slep, vandret Simpson gjennom Paris, en koffert i den ene hånden, en paraply i den andre, og stoppet for en kopp te mens han leste The Times. Markedsføring Han var ikke en eksentriker og så tidlig verdien verdien av å ha en USP i en idrett der selvpromotering og markedsføring var viktig for de som ønsket å tjene nok til å leve av syklingen. Han begynte snart å ankomme ritt i forskjellige hatter: Sombreros, Berets, Military Tricornes, Yorks- hire Flat Caps, brannmanns hjelmer - nokså variert. I et intervju i Cycling Magazine fra 1967, uttalte Simpson at “en profesjonell syklist skal sikre så mye omtale som mulig for sine sponsorer.” “En rytter en underholder, en re- klameagent og en idrettsmann i en person, i den rekkefølgen. Det er opp til rytteren å få all publisiteten han kan. Publisitet for syklisten betyr publisitet for sponsoren, og det betyr at folk blir kjent med produktene hans og kjøper dem, enten det er vin, kjøleskap eller vaskemaskiner,” sa Simpson. Den karismatiske Simpson ville
Men han var også en utspekulert syklist som slo motstandere som var sterkere enn ham i spurter ved å late som om han var utmattet, bare for å kunne overraske med en knusende spurt når de minst ventet det. God start på VM-historien I sitt første VM, var den 21 år gamle Simpson nær ved å havne på seierspallen i Zandvoort, og endte på fjerdeplass i spurten som ble vunnet av fransk- mannen André Darrigade, men
1957, som 19-åring ble han britisk mester i bakke- tempo. Engelsk gentleman som var tidlig ute med å forstå viktigheten av å til- fredsstille sponsorene.
20 GRUPPETTO # 60
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease