TOM SIMPSON
En mann forut for sin tid Det var god grunn for Simpson til å se på seg selv som Storbritannias fremste syklist. I 1961, mindre enn to år etter han ble profesjonell, vant han Flandern Rundt på sitt første forsøk. For å gjøre det brukte han sin taktiske kløkt og noen mente ut- spekulerte kjøring for å slå den ras- kere og mer erfarne Nino DeFilippis, en mann som hadde syv etappeseire i Touren, og Giro di Lombardia seier. DeFilippis ble overlistet da Simpson lot som om han spurtet mot mål- streken og stakk tungen ut for å gi inntrykk av at beina hans var stokk stive. Da italieneren hadde satt i gang spurten og var på vei forbi, slappet han litt på farten, da angrep Simpson i italienerens blindsone og vant med noen få centimeter. Dette kom etter at Simpson, ifølge DeFilippis, forsikret ham: «Ikke dra fra meg, Nino, du kan slå meg med 10 meter i spurten.” Jean Bobet sammenlignet Simpson med et vill- dyr som kunne sette inn støtet i akkurat rett øyeblikk. Franske samtidige, Jean Stablinsky, beskrev Simpson som en pasjonert rytter som ga publikum det de ønsket. “Han var den komplette rytteren,” sa han. “Tom var konkurransedyktig i alle situasjoner, men han var også en slu, utspekulert rytter. Du la kanskje ikke merke til det, men han visste hvordan han skulle lure deg i et løp. Han visste også hvordan han skulle komme med i de rette bruddene. Han var også tidlig ute med å tenke på ernæring, ytelse og kraft-til-vekt- forhold som hans etterfølgere.” Wiggins og Froome, og forøvrig hele feltet har i dag. Det franske Peugeot laget likte det de så og ga briten en stor kontrakt i 1963. Chris Brasher fra The Observer dro for å intervjue ham i Paris tidlig på sekstitallet i forventning om å møte en grovt utkledd gruvesønn fra Durham. Det han fant var det motsatte: «en mann med kon- tinental raffinement», som tok ham med til en Michelin-stjerne- restaurant og kjørte en Aston Martin.
nok passet godt inn i dagens sosiale medier. Simpson hadde også en annen side - en mer sarkastisk og alvor- lig, og ofte lite tilgivende person-
stede - og hvem du er - for hvis han ikke likte deg, kunne han virkelig være skarp i tonen, men han var som regel rettferdig,” sier nevøen. Sidwells husker også hvordan en misfornøyd Simpson en gang alene hentet inn den britiske rytteren Barry Hoban som lå i brudd. Barry spurte fortørnet; "Hvorfor kjørte du meg inn? "Du hadde hele laget ditt til å gjøre det.” Simpson svarte; ”'Fordi jeg er den beste britiske syklisten i Europa, ikke du.” Tidlig på sekstitallet fornyet Simpson britisk sykkelsport, og et stort antall britiske fans tok veien til Paris for å feire prestasjonene hans på slutten av Tour de France i 1962. Fansen strømmet også til for å se ham da han konkurrerte hjemme i Storbritannia. Tilsynelatende møtte 12.000 opp på Crystal Palace i august 1964 for å se
Siste nytt av inne- sykling for 65 år siden.
lighet som kunne skinne gjennom da han følte seg ukomfortabel eller trodde han ble lurt. Chris Sidwells, Simpsons nevø, sammenlignet ham med Bradley Wiggins. Det var flere lag, flere utgaver av Simpson - som om det er flere Bradley Wiggins. "Det kommer an på hvilken som er sterkest til
ham i et lokalt ritt. Det var to år etter at han hadde båret gul trøye i Tour de France.
# 60 GRUPPETTO 21
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease