TOM SIMPSON
Tour de France 1967
Den siste dagen Da han startet Touren i 1967, var han fast bestemt på å sikre seg en pall- plass for å garantere en lukrativ kon- trakt med det italienske laget han planla å kjøre for i den påfølgende sesongen. Som en ekstra motiva- sjon, noe som kunne drive ham videre, betalte han et depositum for en splitter ny Mercedes han så i et utstillingsvindu i Ghent rett før starten. Dopet i feltet Tour de France var den gang 1.000 km lengre enn den er i dag, og ritt- kalenderen medførte at ryttere som Simpson konkurrerte for mange dager hvert år, og ofte måtte kjøre
over natten i mange timer for å komme til starten av sitt neste ritt. Å kunne sykle en etappe på 280 km ble bare sett på som mulig ved hjelp av amfetamin. Colin Lewis, som delte rom med Simpson på den skjebnes- vangre Tour de France i 1967, gir et bilde av dopingbruken i profesjonell sykkelsport på kontinentet på den
Lewis bekrefter at Simpson var en regelmessig og stor forbruker av amfetamin. Mange års bruk av stoffet førte til at kroppen utviklet en motstandskraft, slik at han over tid måtte bruke mer for å oppnå samme effekt. I sitt obsessive ønske om å vinne ble han hørt si: «Hvis det skal ti til for å drepe deg, tar jeg ni.» Det
Snart ferdig med det bratte partiet i skogen og ut i det glovarme måne- landskapet.
var liten bevissthet om risikoen de tok. Som Pierre Dumas, tourlegen, sa om rytterne: «Hvis noen
– “Put Me Back On My Bike” Tom Simpson etter sin første kollaps på Ventoux
tiden. Amfetamin var utbredt, men det ble sett på som «medisin» eller «styrkende stoff» for å hjelpe rytterne gjennom det knallharde programmet de måtte tåle.
vant en etappe med et bestemt produkt, ville alle ha det. De ante ikke hva de gjorde.» Systemet hadde ingen nåde for den prinsippfaste underdogen som
28 GRUPPETTO # 60
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease