Chile - Patagonia
(t.v.) Nedenfor tregrensen igjen, og ovcer på smalere stier på vei nede til byen, Coyhaique.
Mange gatemusikanter i Coyhaique.
Morsomme gateskilt hvor de med et portrett hyller noen av byens størrelser.
Souvenier finnes i samme type butikker over hele verden.
El-tilsynet ser ut til å ha rolige dager uten å bekymre seg over noe uryddige ledninger.
Vi følger planen: Å komme oss opp til toppen for å få med soloppgangen. Fjellene gløder i et mykt, oransjerødt lys. Vi kommer til radar- stasjonen, jeg åpner døren på Patos pickup, bare litt, og den voldsomme vinden gjør at jeg må holde igjen. Det er iskaldt, føles minst 10 grader kaldere enn nede i byen. Utsikten her oppe er helt fantastisk, men vi ønsker ikke å utsette oss for vind og kulde for lenge. «Vamos hermanos,» roper Pato for å motivere oss og tråkker kjapt av gårde. Stien slynger seg først gjennom et løst, grus- terreng. Landskapet minner meg på en måte om Island. Det blir bølgende linjer etter oss, og vi føler oss som freeride-skiløpere med store svinger. Etter noen hundre meters ned- kjøring når vi tregrensen. Landskapet endrer seg brått. Trærne er dekket av lav, noe som indikerer fuktig og god luftkvalitet. Pato og Tom kommer i fin flyt og jager hverandre nedover de svingete stiene. Terrengsykling på sitt beste! "La oss gjøre det igjen," roper Tom entusiastisk til guiden vår når vi kommer til utkanten av Coyhaique. Vi gliser og ler, skyttelbussen vår er klar, og vi drar oppover for neste runde. På toppen velger vi en annen nedstigning denne gangen. Den går ned over en massiv ur. Etter noen kilometer står vi foran en skiheis som har sett bedre dager. «Planen vår var faktisk å bygge en sykkelpark med heis her,» for- klarer Pato. Men etter den første euforien måtte de innrømme at det, i motsetning til det store forbildet Whistler, rett og slett er for få potensielle syklister her for et slik utbygg- ing. Vi bryr oss ikke; takket være Patos skyttelbuss og våre e-sykler kan vi komme oss til stiene uten mye anstrengelse. Og etter de første dagene forstår vi hvorfor et aktivt sykkelmiljø har utviklet seg her. Tilbake i byen rusler vi gjennom gatene, lytter til gitarspillet til en argentinsk gatemusikant og hamstrer typiske suvenirer.
«Jeg bryr meg ikke om turiststedene her nede,» forklarer Pato. "Torres del Paine eller El Chaltén: de er uten tvil vakre områder, men altfor overfylte etter min smak. Dessuten har du bare lov til å sykle på brede grusveier der, så derfor ikke noe for meg!» Derfor slo Pato, med sin kone og nå to små barn, seg ned i Villa Cerro Castillo i sentrum av Patagonia. Aysen-regionen vil være ut- gangspunktet for vårt terrengsykkeleventyr de neste to ukene. "Vi" er guiden vår Pato, kompisen min og proffrytteren Tom Öhler, og meg, som prøver å fange hele reisen i bilder og videoer. Er det noe å huske på, spør vi Pato på forhånd? «Ta med varme klær», skriver han til oss på WhatsApp. "Her i Patagonia kan du oppleve fire årstider på en dag." Coyhaique – sykkelsenteret i Patagonia Etter en reise som tar nesten 48 timer, lander vi endelig i Balmaceda. Slutten av mars betyr
høst på den sørlige halvkule. Perfekte forhold for sykling, forsikrer Pato oss. Ikke for kaldt ennå, men med livlige farger og utrolig lys. I Coyhaique merker vi umiddelbart at det har dannet seg et livlig sykkelsamfunn her. Det er flere sykkelbutikker, og Pato er begeistret for over et dusin merkede og velbygde bygde sykkelstier i fjellet bak byen.
# 60 GRUPPETTO 59
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease