Chile - Patagonia
En tur inn i fortiden Pato ønsker å vise oss mer enn bare sine lokale stier: "La oss kjøre lenger sør, jeg kjenner en eller to andre hemmelige steder." Men først utnytter vi det gode været og padler kajakk på Lago General Carrera. En kjærkommen forandring for armer og over- kropp etter alle kilometerne vi har tråkket. Den dypblå innsjøen, de fargerike bladene på trærne og det imponerende Cerro Castillo i bakgrunnen. Vi sklir nedover i T-skjortevær og vi kunne ikke ha forestilt oss en vakrere ut- flukt. Etter lunsj går vi videre. Etter noen kilometer endres veien, og den godt as- falterte veien viker for en grusvei. «Herfra er det slutt på asfalten», forklarer Pato. «Bortsett fra noen få meter gjennom landsbyene, strekker denne grusveien seg helt sør på kontinentet vårt.» Vi er glade for at vi ikke sykler. Med trafikken ville lungene vært fylt med støv. Det er allerede kveld når vi ankommer Gaucho Titos sted. Pato kjenner sønnen Eugenio, som selv er en lidenskapelig terrengsyklist og breguide. Pato, Eugenio og Tom fordriver tiden med et typisk gaucho-spill: ankelbenet til en ku må kastes så nær et mål som mulig. «Jeg pleide å være en mester i dette», ler Tito. Han forbereder bålet hvor kjøttstykker snart vil stekes. Selvfølgelig kan vi ikke avslå Titos invitasjon til å utforske stiene til sine forfedre med syklene våre og legger en plan for neste dag. Vi møter Eugenio hjemme hos ham og drar av gårde ved daggry. 1.400 høydemeter ligger foran oss. Først på bredere stier, deretter på smale gangstier gjennom skogen. Noen steder må vi trille. Men for en proff som Tom, og med el-motor, mestrer han de fleste op- poverbakkene på sykkelen. Vi legger tre- grensen bak oss etter å ha klatret nesten 1.000 høydemeter og har en vanvittig utsikt over Chiles største innsjø, helt over til Argentina. Nesten halvparten av den nesten 2 000 km² store innsjøen tilhører nabolandet. Min første bekymring for at batteriene til de lette el-syklene ikke ville vare til toppen for- svinner. "Se, fortsatt mer enn 40 % kapasitet, vi kommer oss lett til toppen med det," be- krefter Tom. De resterende 400 høydemeterne er faktisk mer kjørbare enn skogspartiene var. Ved hjelp av Boost-modus bestiger vi toppen, som vi når med 16 % batterikapasitet igjen. Patagonias vidder ser voldsomme ut herfra. Vi legger oss ned og tar en pause. Det er vanskelig å tro at Titos for- fedre reiste sørover over disse kjedene av
Opp til bresjøen Vi når startpunktet for vår mini-ekspedisjon etter en times kjøretur. Vi dekker den første delen av ruten enkelt og raskt på brede tømmerveier, takket være el-motorene. Etter en stund blir det mer utfordrende. Vi står foran en massiv morene. En titt på kartet be- krefter mistanken min: vi må sannsynligvis opp dit. Jeg bestemmer meg for å la sykkelen stå her og fortsette til fots. Jeg bærer allerede nok vekt med foto- og videoutstyret. Pato og Tom tar syklene sine, og så drar vi. Det som følger, er en to timers sykkeltur i det utford- rende fjellterrenget. De siste hundre vertikale meterne er jeg glad jeg har med dronen. På denne måten kan jeg følge de to utøverne fra luften uten å måtte klatre til toppen selv. Jeg gir gutta signalet over radioen om at de kan starte. Pato leder an, Tom følger etter. De to skjærer dype spor i grusgrunnen; Jeg kan høre gledeshylene deres på avstand. Når gutta kommer til meg, ser jeg store glis. «Dette er freeride, Hermanos!» roper en en- tusiastisk Pato. Og han har så rett. Vi for- tsetter ned til brevannet. Det er vanskelig å tro at vi bare er på rundt 1.100 meter over havet her. Landskapet passer liksom ikke til denne høyden. Enorme bretunger flyter inn i dalen bak oss, ingen vegetasjon, langt og bredt. Jeg ville tippet at vi er på 3.000 til 4.000 meter over havet. Men kroppen og pusten min bekrefter kartdataene. «Nå vet jeg hvorfor sannsynlig- vis ingen syklister noen gang har vært her», sier Tom og ler til Pato. Du må virkelig aktivt oppsøke dette hjørnet av Patagonia. Bra vi gjorde det!
Deilig med en liten kajakktur på Lago General Carrera med de mektige Cerro Cas- tillo fjellene i bakgrunn. På vei til nytt sykkelområde.
Minst én kveld i telt måtte det være på en slik tur.
toppen fanger vi de siste solstrålene som skinner dypt inn i kameralinsen. For en skue, for et lys! Vi er alle utrolig glade for å være her: Pato og Tom, er heldige som kan nyte disse stiene. Og jeg, som får fange dette under så perfekte lysforhold. «Er dere klare for en liten ekspedisjon i morgen?» Pato spør oss med et smil under middagen. «Jeg har en tur i tankene som jeg aldri har syklet selv. Men med e-syklene bør det være lett å gjennomføre.» Selvfølgelig er vi med!
# 60 GRUPPETTO 61
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease