Leserinnlegg
Tekst: Christine Svendsen Tidligere publisert i Bergens Tidende Foto: Privat
tør å avbryte og tør å ta ordet. De kan fange opp det som blir sagt og hjelpe de fram ved å gi dem oppmerksomhet ved å snakke litt mer. Da kan de si det på en måte som kanskje blir mer interessant. En annen ting som kan skje for mange er at når de først har kommet til ordet blir man sittende å bable om alt og ingenting. De snakker for mye. Det kan også bli oppleves negativt. Men dette kommer også ofte av språkforståelse. Enten at det er gøy at noen ler av det man sier, eller at man leter febrilsk etter noe som de andre skal synes er interessant og morsomt. Men de sosiale vanskene starter ikke ved samtalen. Det starter ofte allerede når man setter seg. Hvor skal jeg sitte? Er det plass til meg? Man ser seg ut en plass rundt bordet der man lettest kan få med seg det meste av det som blir sagt. Ofte blir man sittende ved en ende fordi man er usikker og venter med å sette seg. Det er ofte flere samtaler rundt bordet og man prøver å følge med på alle samtidig. Det er noe man
ikke klarer, og man faller egentlig ut av alle samtalene. Man sitter igjen og føler seg usikker og utilfreds. Man får negativ oppmerksomhet, som blir mer lagt merke til enn hvis man hadde klart å late som man er med i alle samtalene. Alle disse situasjonene gjør at man føler seg utilfreds og fremstår som sur fordi man blir stille og ikke følger med på noen ting. Tiden blir lang og den sosiale settingen som skal være morsom blir rett og slett kjedelig og slitsom. Man er rett og slett så sliten etterpå at man ofte trenger en dag å komme seg på. Det er viktig å trene seg på sosiale settinger. Det kan være lurt å avtale med en av de andre som selv har en sterk personlighet, om kanskje å sitte ved siden av hverandre. Det skaper mer trygghet og kan gjøre det mer morsomt å gå ut med folk. En oppfordring til de med Asperger. Prøv å tørre å være med. Det kan bli lettere etter hvert, og kanskje finner man noe som er veldig gøy!
Endelig fikk jeg en diagnose jeg kjente meg igjen i
J eg har hatt mange diagnoser i mitt liv. Jeg har tilbrakt flere år på ulike avdelinger, forsøkt mange ulike medisiner og det har vært utallige diskusjoner om diagnoser. Jeg passet ikke helt inn i verken den ene eller andre, og ble bare sykere og reddere. Behandlerne var nok like frustrerte som meg. Jeg var en gåte, som verken psykologer eller psykiatere klarte å finne svaret på. Men etter mange år kom svaret med to streker under: Asperger syndrom. Det er den første diagnosen jeg har kjent meg skikkelig igjen i, og den første som noe beskriver hvordan jeg har det, og ikke hvordan jeg skal behandles. Selvfølelsen har økt.
Asperger syndrom er også en diagnose det er knyttet mange fordommer og mye stigmatisering til. Manglende kunnskap og lav terskel for å uttale seg, gjør at mange vegrer seg for å fortelle at de er diagnostisert med Asperger. Når jeg leser de nådeløse kommentarene under saker om for eksempel Greta Thunberg, skjønner jeg at mange blir redde for å fortelle, eller i det hele tatt vedkjenne seg diagnosen. Det er trist at det kan få ungdom til å skamme seg over å få det som i realiteten kan være hjelpen de trenger, for å forstå seg selv godt nok til å fungere som en del av samfunnet.
16
17
Made with FlippingBook Proposal Creator