Nettopp mangelen på kunnskap gjør at jeg vil fortelle «hele verden» om diagnosen min. Mange blir overrasket over at jeg har Asperger, for jeg er jo så ressurssterk og flink. Hadde det vært mer kunnskap om diagnosen, hadde det nok ikke vært så overraskende. Vi som har Asperger kan være foreldre, ha vanlige jobber og mange vil aldri trenge noen form for tilrettelegging. En del får faktisk ikke diagnosen før i godt voksen alder, eller aldri, dersom de ikke har bruk for å dokumentere den. Samtidig kan andre trenge mye hjelp og støtte for å komme gjennom hverdagen. Ingen av oss har noe å skamme seg over. For meg har det å få diagnosen endret livet til det positive, og jeg er veldig takknemlig. Den fortalte meg at jeg ikke var dum da jeg ikke forsto de andre barna. At det ikke er noe galt i at noe av det jeg liker aller best, er matematikk. Disse to tingene har gjort at jeg har vært mye alene, spesielt i oppveksten. «Du høres jo ut som norsklæreren», sa en medelev på ungdomsskolen, og jeg ble kjempeglad, men veldig forvirret
over at hun ikke ville møtes igjen. Hun hadde sammenliknet meg med den flinkeste i grammatikk. Det måtte bety at hun likte meg. Hvorfor unngikk hun meg på skolen neste dag? Plutselig har jeg fått en forklaring på hvorfor jeg ikke klarte å få venner når alle andre sto i naturlige grupper rundt meg. Den erstattet den gamle forklaringen om at jeg er et udugelig menneske som ikke klarer det alle andre klarer – tilsynelatende uten i det hele tatt å prøve. Jeg brukte så mye krefter på å være som de andre, at jeg så på meg selv som et mislykket utskudd som ikke klarte det. Mange finner det utfordrende å skaffe seg venner og forstå andre mennesker; såpass mange at jeg skulle ønske samfunnet hadde mer kunnskap og aksept, slik at sånne som meg ikke trenger å føle seg så annerledes. Etter hvert som jeg har lært mer om diagnosen, har jeg også lært mer om meg selv. Gradvis tør jeg å stole på at jeg er god nok, til tross for at jeg ikke alltid får det helt til. Jeg har fått troen på at jeg kan
klare skole, og bevist at det faktisk er en sannhet, etter utallige mislykkede forsøk. Det var ikke så store tilpasninger som skulle til, men jeg klarte ikke sortere ut hvor utfordringene lå. Før Asperger syndrom ga meg noen rammer for hvem jeg er, var hele meg så abstrakt at jeg ikke klarte å tolke bildet i det hele tatt. Jeg brukte all tid og alle krefter på å lære meg hvem samfunnet ville at jeg skulle være, og strebe etter å innfri det. Diagnosen har endret forventningene jeg blir møtt med – både av meg selv og de rundt meg. Den har hjulpet meg å mestre det å være menneske på en mye bedre måte. Jeg har det bedre når jeg kan få være meg selv, og har oppdaget at folk kan synes det er helt greit – og noen liker meg til og med nettopp for den jeg er. At jeg noen ganger feiler, handler ikke om at jeg er udugelig, men har rett og slett en helt naturlig forklaring: Jeg begrenses av mine utfordringer. På samme måte som at et barn med astma ikke klarer å løpe like raskt som de andre - hun er jo ikke noe dårligere av den grunn.
At jeg har fått beskjed om at jeg er helt normal, bare innenfor en del av befolkningen som fungerer litt annerledes, har satt en stopper for alle kveldene jeg gråt meg i søvn fordi jeg følte at jeg mislyktes i å være menneske. Man kan hevde at diagnoser sykeliggjør det som er normalt, men i noen tilfeller kan det også normalisere det som blir sykeliggjort. Asperger syndrom var ordene som guidet meg i riktig retning da jeg trodde håpet ikke var å finne. Og jeg håper alle dere som har eller får en diagnose, får bruke den som en ressurs til å mestre, heller enn å føle at dere har fått en dom. Til dere andre: Jeg setter pris på om dere er åpen for å høre hvordan det virkelig er å ha Asperger eller andre diagnoser, og ikke lar manglende kunnskap definere oss. Vi kan være litt klumsete sosialt, men tar du deg tid til å bli litt bedre kjent med oss, vil du kanskje oppdage at du snakker med et empatisk, kunnskapsrikt og oppriktig medmenneske.
18
19
Made with FlippingBook Proposal Creator