OSLO 1993
1
HC
halvt år før vinter-OL i Lillehammer og skøyteløpskonkurransene på Hamar sakte men sikkert begynte å haste å få den provisoriske sykkelbanen flyttet ut av Viking- skipet. Enkelte hadde argumentert for å selge banen til utlandet, mens andre igjen hadde foreslått å kjøre den på lager til det var funnet et permanent tilholdssted. En lagtempo-fiasko Idet Sykkelforbundet fremdeles hadde prøvd å skaffe midler til å fi- nansiere velodromens videre drift, hadde så en annen nyhet sørget for uro i sykkellandslaget. Rett før ons-
dagens lagtempo, VMs første øvelse på landeveien, hadde det blitt kjent at tempospesialisten Stig Kris- tiansen ikke kunne stille til start i VM. Fartsholderen i det norske lagtempolaget, som under VM i Stuttgart for to år siden hadde hatt en stor andel i at Norge tok en noe sensasjonelle bronsemedalje, var slått ut av ettervirkningene etter en seig virusinfeksjon. Landslagssjefen Gunnar Høygilt hadde derfor vært nødt til å skifte ut Stig Kristiansen (nåværende landslagssjef) med den regjerende Norgesmesteren på tempo, Leif Tore Eriksen, velvitende at et plassbytte i siste liten kunne gå på bekostning av det tekniske sam- spillet i laget. Skulle det på tross av utskiftingen fungere optimalt i den krevende løypen på E18 mellom Oslo og Asker, var det likevel gode sjanser for at det norske ekspresstoget kunne være med og kjempe om en medalje. Roar Skaane og Johnny Sæther hadde tross alt tatt bronse i Stutt- gart sammen med Stig Kristiansen, mens Karsten Stenersen hadde samlet verdifull erfaring fra OL- fellesstarten i Barcelona i fjor. Landslaget hadde ikke spart på noe i oppkjøringen til lagtempo-VM, og hadde for første gang i historien sendt rytterne på to høydeopphold tidligere i sesongen og gått til inn- kjøp av svært kostbare temposykler. Ingenting var blitt overlatt til tilfeldighetene. Onsdag ville det norske folk se tidenes raskeste lagtempolag Norge noensinne hadde stilt i et VM. Men det som så faktisk hadde utspilt seg, hadde pressen kort om kalt for tidenes norske sykkel-fiasko. Ut av rådhusplassen, gjennom Festningstunnelen og forbi Bygdøy hadde de norske guttene ligget på medaljekurs, men deretter
jevnt og trutt tapt tid i forhold til de andre nasjonene. På første runde, da de passerte Asker lå kvartetten fra Norge allerede langt bak de beste, men vondt skulle bli til verre. Tilbake ved rådhuset i Oslo, etter fem mil og halvveis i løpet, hadde de norske rytterne nå blitt passert av svenskene som hadde startet to mi- nutter bak Norge. Denne ydmykelsen foran hjemmepublikummet hadde definitivt punktert medalje- drømmene til det norske lagtempolaget. Ti minutter bak vinnerne fra Italia, på en katastrofal syttende plass, hadde Skaane, Sæther, Eriksen og Stenersen til slutt trillet i mål. Kort tid senere hadde det blitt et gedigent rabalder. Den norske kvartetten hadde klaget over dårlig form som følge av et feil- slått høydeopplegg og beskyldt hverandre for ujevn og nervøs syk- ling. Landslagstreneren Gunnar Høygilt mått tåle anklager fra alle kanter om feil opplegg, og måtte gå i seg selv for å finne hvorfor det hadde gått så galt. I denne opprørsstemningen hadde de norske damenes lagtempo tid- ligere denne dagen blitt glemt. Ikke at det hadde gått så mye bedre. Som nummer åtte av fjorten land hadde Norge havnet midt på i re- sultatlisten, men så hadde også ad- skillig færre ressurser blitt investert i jentenes satsning. Tatt i betraktning at May Britt Våland, Gunhild Ørn, Ingunn Bollerud og Monica Valvik kun hadde hatt tre fellestreninger i for- kant, at halvparten av laget hadde syklet banekonkurranser tidligere i mesterskapet og at utstyret deres var langt mindre eksklusivt enn herrenes, så var tidsavstanden til bronsevinnerne fra Italia med halv-
HC
HC
# 50 GRUPPETTO 49
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease