OSLO 1993
HC
Leontien van Moorsel, trillet den norske VM-kapteinen sønderknust og gråtkvalt over målstreken. Nok en konkurranse i dette VM hadde endt i tårer og tragedie for Norge sin del. Rådville norske amatører Var det så i det minste håp om at de norske amatører på herresiden ville få seg en opptur etter lagtempo- torturen? Det brutale svaret hadde vært «nei». På de ti rundene gjen- nom hovedstaden hadde de norske rytterne gjort det de kunne, men målsetningen om en topp-ti-plas- sering hadde fort vist seg som urealistisk. Roar Skaane, som hadde syklet lagtempo-VM, hadde følt seg like kraftløs som tre dager tidligere. Ikke særlig bedre hadde Vegard Øverås-Lied følt seg, skjønt han nettopp hadde kommet hjem fra nok et mislykket høydeopphold. Mens Trond Kristian Karlsen etter et tidkrevende hjulbytte allerede på andre runden hadde svidd av kreftene sine og deretter vært pinnestiv, hadde også Ole Sigurd Simensen blitt borte etter hvert. Annenmann fra «Milk Race» i mai hadde kastet inn håndkleet og stått av rittet. Kapteinen Lars Kristian Johnsen og Finn Vegard Nordhagen hadde i det minste klart å komme i mål med et større felt, snaue fem minutter bak gullvinneren fra Tys- kland, Jan Ullrich. I det hele tatt hadde rittet kun dreid seg om øst- tyskeren fra Rostock. Ikke at 19-år- ingen hadde vært den store favoritten til å vinne fellesstarten, men Ullrich hadde syklet et tilnærmet perfekt ritt. I en løype som inviterte til mye rykk-og-napp- kjøring, hadde han ikke sløst bort kreftene sine i noen av de utallige bruddforsøk, men bare glidd med. Jo flere av rundene som hadde gått og
annet minutt forsvinnende lite. Gang på gang hadde Grenlands-jenta Monica Valvik tatt tunge føringer i motbakkene på vei ut av byen og tauet på resten av laget. Pres- tasjonen hennes hadde ikke etterlatt snev av tvil om hvem som skulle være lagkapteinen på den 92 kilometer lange fellesstarten den kommende helgen. Norsk tragedie i damenes felles- start Klokken ti på lørdag formiddag, da de seks jentene på det norske lands- laget hadde lagt ut på rundløypen gjennom Oslo, hadde stemningen vært spent, men optimistisk. Å kunne delta i et VM på hjemmebane og bli heiet frem av ivrige nordmenn, hadde ingen av dem våget å drømme om. Alt handlet om å holde hodet kaldt og ikke la seg rive med av føl- elsene. Det gjaldt å fokusere på opp- gavene, spesielt når Monica var en reell medaljekandidat. May Britt Vå- land, Tone Fossum og Gunhild Ørn hadde blitt utpekt som rene hjelperyttere, som skulle kontrollere
feltet, kjøre inn brudd og hente flasker. Så skulle Ingunn Bollerud og Ragnhild Haug ta over i finalen og dra opp spurten for Monica inn på rådhusplassen. Taktikken hadde fungert utmerket og alt hadde ut- spilt seg som planlagt. På en varm og solfylt sensommerdag i Oslo hadde hele det norske laget ofret seg for sin kaptein og Monica hadde følt seg kanonbra. For hver runde som hadde gått, hadde hun blitt mer og mer overbevist om at hun ville slå den store favoritten Leontien van Moorsel, som hadde vunnet prøve- VM i samme trasé først for én måned siden. Men ut av det blå hadde skjebnen slått til. Idet nederlandske van Moorsel sammen med den firedoble franske verdensmesteren Jeannie Longo- Ciprelli midtveis på sisterunden på vei opp til Ekeberg hadde angrepet, hadde Norges håp, Monica Valvik, blitt dratt ned i en velt. Selv om hun umiddelbart hadde kastet seg på sykkelen igjen, hadde luken til de to rytterne i front vært umulig å tette. Snaue to minutter etter gullvinneren
Lørdag og endelig var det klart for felles- start. Damene og amatørene (menn) som det het den gang, nå under 23. Stemningen i det fine sensommerværet på Ekebergsletta var det ingen ting å si på.
HC
50 GRUPPETTO # 50
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease