16
Noen måneder senere er hun nyoperert, men hun stiller likevel opp på pasientforeningens fotoshoot. Dette er en fellesnevner i Pernilles historie. Helt fra hun fikk diagnosen har hun selv oppsøkt ressurser og tilbud som kan være til hjelp, men i dag har hun funnet en balanse på hva som passer henne slik at det ikke blir for mye eller overveldende. – Det med å oppsøke kunnskap om det nye livet som diagnosen fører med seg, skapte trygghet for meg, forteller Pernille. Hun skaffet seg mye kunnskap om det ved å høre på ulike podkaster og ved å være med på de tingene som ble arrangert. – Jo mer jeg kunne om dette her, jo tryggere ble jeg og omgivelsene mine, familie og venner. Da kunne jeg forklare mer om det jeg stod i. Jeg følte veldig på at det var en investering i å lytte til andres historier, samtidig som det også var tøft, fortsetter hun. Nå er det hennes tur. Hun vil fortelle sin historie, både fordi hun har trodd på åpenhet fra første stund, men også fordi hun ønsker at legene og helsepersonell som har hjulpet henne på Radiumhospitalet skal få ros for den oppfølgingen de har gitt henne. For Pernille har åpenheten vært til stor hjelp, og gjort at hun har hatt en heiagjeng med seg hele veien, i barna, barnebarna, mann, søstre, venninner og kollegaer. – Jo mer jeg kunne om dette her, jo tryggere ble jeg og omgivelsene mine, familie og venner. Da kunne jeg forklare mer om det jeg stod i. Ei som aldri er hos legen Pernille er ei livsglad og aktiv dame i 50 åra der hverdagen består av en hektisk jobb som avdelingsleder ved idrettsfag på en videregående skole. På fritiden er hun mye ute i skog og mark med både venner og familie. Hun er ofte på løpetur med hunden på over 40 kilo, og det er etter disse turene hun kjenner på smerter i knærne. Å løpe med en så stor hund fører naturligvis til både trekking fra hunden og bremsing fra Pernille, og hun tenker at det
har sammenheng med smertene hun kjenner i knærne. Etter løpeturene sitter hun ofte og masserer knærne, og det er da hun kjenner at hun har en kul nedenfor kneet. Pernille har nesten ikke vært hos legen på 6 år, og det går et helt år før Pernille går til legen for utfordringer med lavt stoffskifte. Da tenker hun at hun kan nevne kulen når hun først er der. Kulen blir avfeid som en fettkul hun bare kan følge med på, før hun senere får beskjed om at det er en abscess som legen må klemme ut. Plutselig har hun vært hos legen fire ganger i løpet av noen måneder. For kulen blir bare større og større, og mer og mer synlig. Hun får også store smerter. Både hun og kollegaene er enige om at det er noe som ikke stemmer. Når Pernille forteller, er det tydelig at jobben og kollegaene er viktig for henne. Her har hun jobbet i veldig mange år, og her føler hun at hun mestrer oppgavene som følger med jobben. Her har hun mange rundt seg som bryr seg om henne og som har hjulpet henne med å ise ned beinet som er rødt og hovent, som har støttet når hun har kommet tilbake fra legen, og som har heiet på henne underveis. Men mens hun er under utredning føler hun at hun mister oversikten. Ting hun tidligere håndterte bra på jobb, blir plutselig umulig. Hun blir mer og mer redd og bruker masse energi på å tenke negativt. Etter at legen har skjært i og klemt ut kulen hennes, klarer Pernille å løpe allerede neste dag. Men hun er ikke helt sikker på legens vurdering, og hvorfor forhørte ikke legen seg med flere når kulen hadde forandret seg så mye? Legen har heller ikke fått klemt ut alt, og Pernille kan fremdeles kjenne kulen. Over sommerferien vokser kulen i ekspressfart, og tredobler seg i størrelse. Heldigvis har hun fått henvisning til en privat operasjon mens legen fortsatt trodde det var en fettkul, og hun har ikke avlyst timen enda. Hun får en operasjonsdato, men blir bedt om å ta en MR av kulen først. Dagen etter hun tar MR får hun en telefon fra Unilabs som ønsker å ta ny MR med kontrast og røntgen. Etter 6 dager kommer telefonen; «Du har en stor svulst i beinet og
Made with FlippingBook - Share PDF online