18
Dagen etter hun får diagnosen tar hun med seg hunden på tur. Hun er forkjølet og føler seg tett i lungene. Hun hører på mange episoder av «Sarkompodden» slik at hun kan forstå mer av kreftdiagnosen. Hun som har vært redd for spredning til lungene, ser ned på klokka si og ser at hun har gått 18 kilometer når hun kommer hjem. – Da tenkte jeg at jeg tror ikke jeg har fått spredning likevel. Jeg tror lungene mine funker, sier Pernille lattermildt. CT-en av lungene viser også at alt ser bra ut. – Det var så godt å få det svaret, jeg ble så lettet. Jeg følte at nå skal jeg klare alt annet også. Jeg visste jo at det har stor betydning for prognose om man har spredning eller ikke. En ny hverdag Behandlingen hennes starter i november 2023. I journalene hennes står det «kurativ behandling». – Jeg klarte derfor å tenke at nå skulle noen gjøre meg frisk. Jeg tenkte at jeg var på det beste stedet jeg kunne være med de greiene her, sier Pernille. Hun gjennomgår 25 strålebehandlinger fra november til januar. Hun bruker tiden på å gjøre hyggelige ting som å trene sammen med venninnegjengen, og familien som er så glade i jul, setter opp juletreet allerede tidlig i desember. Pernille får beskjed om at hun kan holde på som før, men hun merker raskt at hun blir reddere når hun for eksempel står på ski eller går tur med hunden. – Det var ekstremt ubehagelig å gå rundt med noe som er så farlig, og som jeg visste at jeg kan dø av, utdyper Pernille. I februar 2024 opereres Pernille. Ortopeden går gjennom både mulige risikoer og scenarioer for operasjonen, og før operasjonen vet ikke Pernille hvilket scenario hun kommer til å våkne opp til. Når hun våkner har de utført en stor operasjon med litt større konsekvenser for fysisk aktivitet enn det andre scenarioet hun ble presentert. Kulen som ble operert ut målte nå 8 cm, og med en margin kom de helt inn til beinet. Derfor måtte leggmuskelen ofres, og «svinges» inn i sårhulen som et transplantat. – Mange
sa til meg at jeg var heldig som hadde kreft i leggen, og ikke i magen for eksempel, men jeg tenkte at det er veldig mye gøy man kan gjøre med den leggen. Du mister blant annet kraften i løpssteget og frasparket blir redusert, forklarer hun. Operasjonen er vellykket, og kirurgen forteller at de har alt under kontroll. På dag 6 tas bandasjen og stiftene som er festet til transplantatet. – En hel delegasjon kom for å se på, alle like spente på jobben de hadde gjort. Det så helt fantastisk ut, samtidig som det så veldig skjørt ut med de stiftene, forteller Pernille. – De spurte meg jo før operasjonen om jeg trengte hjemmesykepleier når jeg kom hjem igjen, og jeg tenkte at det trengte jeg jo ikke. For jeg skjønte jo ikke helt hvor stor operasjonen faktisk var, eller hvordan det såret ville bli, jeg hadde ikke tatt den tanken helt ut. Men jeg hadde et arr som gikk helt nede på leggen og opp til der kulen satt. Det var derfor mye sårbehandling, og en risiko for at det ikke skulle gro på grunn av strålebehandlingen. Hjemme igjen Etter 12 dager, får Pernille endelig komme hjem fra sykehuset. Hun har hjemmesykepleier annenhver dag og sårbehandling på Radiumhospitalet helt frem til juni. Det er midt på vinteren når hun kommer hjem. – Jeg hadde et helt desperat behov for å komme meg ut i luft, men det var jo ikke så lett med rullestol når det var holke og is. Bare en liten hump i underlaget førte til store smerter, forteller
Pernilles diagnose: Myxofibrosarkom er et bløtvevssarkom. Det kan oppstå i hele kroppen, men er vanligst på bein og armer. Symptomene varierer ut ifra størrelse på svulsten og hvor den er på kroppen. Du kan lese mer om diagnosen på sarcoma.org.uk.
Made with FlippingBook - Share PDF online