Sarkomen 2/2024
21
eller til kontroll. Kirurgen som opererte henne, er også innom hver gang hun er til sårbehandling. – Det var så trygt at jeg alltid ble møtt av de samme menneskene. Det gjør alt så mye lettere. Jeg ble så utrolig godt ivaretatt når jeg først kom innenfor systemet og pakkeforløpet, forteller Pernille oss. Nå er hun på kontroll hver tredje måned og hun skal også ta røntgen av lungene. Pernille er ofte veldig bekymret for kontrollene, men heldigvis kommer resultatene alltid raskt, slik at hun slipper hun å gå og være redd så lenge. Sterk nok Helt siden Pernille fikk diagnosen, har hun hatt stort utbytte av å gå til fysioterapeut. Selv med den kunnskapen hun har fra idretten, har hun også investert i en personlig trener som hun trener med digitalt en gang i uka. Av den personlige treneren har hun blant annet fått tilbakemelding om at hun gjør knebøy feil og bruker andre muskler for å kompensere. Da Pernille var sykemeldt, var hun innom jobben to ganger i uka, både for å trene styrke på treningsrommet og for å treffe kollegaene i lunsjen. – Sjefen min har ringt meg hver fjortende dag og jeg har blitt invitert med på alle seminarer. Disse tingene har betydd så utrolig mye for meg for å føle meg litt normal, selv om jeg nødvendigvis ikke har kunnet være med. Nå som hun er tilbake, er det en deilig følelse å våkne av alarmen kvart på 7 og føle at noen trenger henne. – Det å bety noe for andre er jo iboende viktig for oss, så det føles utrolig godt å være tilbake på jobb. Pernille forteller likevel at hun er bekymret for om hun vil klare å jobbe et sted med så mye stress. Hun merker også at noen oppgaver krever mer av henne enn før. For eksempel fikk hun en krevende elevsak nå i høst, som hun vanligvis ville håndtert med energi og løsninger, men som hun nå kjente at hun ikke kunne stå i. Nå har hun fått en mentor gjennom Kreftkompassets mentorskapsprogram. – Jeg er jo ikke som jeg var før, jeg har gått hjemme i 10 måneder uten å bruke hodet, og nå skal jeg plutselig tilbake på jobb. Så det skal jeg få hjelp til nå.
Det her orker jeg ikke å stå i alene For Pernille har åpenhet med alle rundt seg vært viktig. De har dessverre opplevd kreft hos flere i nær familie tidligere. De to barna hennes har vokst opp med at kreft er noe man ikke dør av, og de har derfor håndtert Pernilles kreftdiagnose veldig fint. – Jeg tenkte hele tiden at dette orker jeg ikke å ha alene, den sykdommen her. Jeg har tenkt at når man forteller, så vet jo også de rundt meg hvordan de skal håndtere det og snakke med meg. Mannen min har kjørt meg på alle behandlinger og kontroller. Det tenker jeg også skaper trygghet for han. Sønnen hennes har stort sett vært den som har kjørt henne rundt i rullestol, mens datteren er den som sier klart ifra. Sånn som da de er på løpetur i sommer, og Pernille klager over at det er tungt og går tregt. - Da ble jeg minnet på at jeg satt i rullestol bare to måneder tidligere. Venninnene mine kjefter også litt på meg hvis jeg klager på ting jeg ikke får til, forteller hun litt lattermildt. – Men man har så kort minne på å være syk, og så stort minne på det å være frisk og hvem man var og gjorde før. Da jeg løp i denne bakken før klarte jeg meg jo veldig bra, nå klarer jeg så vidt å gå. Men man har så kort minne på å være syk, og så stort minne på det å være frisk og hvem man var og gjorde før. Da jeg løp i denne bakken før klarte jeg meg jo veldig bra, nå klarer jeg så vidt å gå. – Jeg har et godt liv og jeg gjør hyggelige ting. Alle dager går ikke på skinner, men de fleste dager går ganske bra, og sånn må det bare bli. Man må bare legge listen lavere. Livet er litt annerledes enn før, men hovedingrediensen for meg er å gå tur med hunden, være i skog og mark, og å få til ting. Hun har også tatt med seg et tips hun fikk fra en kollega om å feire alle gode resultater. – Hjemme hos oss feires gode kontroller med både bobler og Napoleonskake. Vi feirer gjerne litt oftere enn kontrollene hver tredje måned også, avslutter Pernille.
Made with FlippingBook - Share PDF online